”Den siste sovjetstat”


I Norge har vi formueskatt, mens en for eksempel i Sverige har valgt å avskaffe denne. På grunn av dette valgte Olav Thon å kalle Norge for ”den siste sovjetstat” i et innlegg i Dagens Næringsliv den 5. januar. Det som karakteriserte sovjetstatene, foruten at de var diktaturer, var at de ikke lot markedene styre allokeringen av ressurser slik at en oppnådde størst mulig grad av samfunnsøkonomisk effektivitet.

lov.jpg

Den økonomiske begrunnelsen for skatter er å finansiere kollektive goder som blant annet forsvar, rettsvesen og samferdsel og velferdsgoder som helsevesen og utdanning. Det kan være uenighet om skattenivået, men det kan være liten tvil om vi trenger skatter. Så da blir spørsmålet hvilke type skatter en skal ha – hvor ille er formuesskatten?

Det er egentlig rart at formueskatten har fått et så dårlig rykte da formueskatten er det egentlige grunnlaget for nesten alle de skattene vi har. Også inntektsskatten er et forsøk på å beskatte et formuesgode, nemlig humankapital. Årsaken til at vi beskatter inntekt og ikke formuen i dette tilfellet er selvfølgelig at det er vanskelig å sette en verdi på humankapitalen. Det at vi ikke klarer å beskatte evnene som ligger til grunn skaper insentivproblemer. På grunn av at inntektsskatten reduserer den utbetalte lønna vil det bli jobbet mindre, og arbeidskraft vil bli allokert til steder hvor den ikke gir den høyeste samfunnsøkonomiske nytten. Det samme gjelder for skattlegging av inntekter som kommer fra finans eller realkapital. Også her får vi insentivproblemer om vi beskatter inntekten i stedet for formuen. En bør ikke straffes skattemessig for å velge de investeringene som gir den samfunnsøkonomisk største verdien, og belønnes for investeringer som gir fordeler som ikke vises i skattemessig inntekt. Antageligvis så er det enklere å måle finans- og realkapitalen enn det er å måle den grunnleggende humankapitalen. Dette tilsier at disse formuestypene i større grad har muligheten til å unngå effektivitetstap. Derfor er det ønskelig å beskatte formuen direkte i størst mulig grad, uten at dette betyr at vi i sum skal heve det totale skattetrykket. En skal bare flytte beskattingen dit hvor vi får det minste effektivitetstapet.

I økonomisk teori så er det regnet som meget akseptabelt å skattlegge flaks, forsøk innen eksperimentell økonomi viser at folk stort sett er enige med teorien på dette området. En mener at det er naturlig at de som har hatt flaks deler med de som har hatt uflaks. I sitt innlegg i DN så skriver Olav Thon at det stort sett er ingen som oppnår rikdom her i landet uten gjennom hardt arbeid. Men mener ikke Thon egentlig å si at det er ingen som oppnår rikdom her i landet uten flaks? Olav Thon har en formue minst 10.000 ganger høyere enn hva som kan regnes som vanlig blant folk på hans alder. Han mener vel ikke ærlig og oppriktig at han har arbeidet 10.000 ganger hardere gjennom livet enn andre på hans alder? (Det er forresten 8760 timer i et normalt år.) Nei han har hatt flaks, flaks med de evnene han har blitt tildelt, flaks med den politikken som har blitt ført, flaks med de beslutningene han har tatt og ikke minst med det skattesystemet vi har hatt i dette landet. Når det er sagt så er det vel heller ingen tvil om at Olav Thon har jobbet hardt, det er vel få om noen som gjennom et langt liv har jobbet så hardt og vært så nøysom som han.

For at formuesskatten skal være en fornuftig skatt så er det viktig at verdien som skattlegges i størst mulig grad står i forhold til virkelig verdi. Per i dag verdsettes både eiendom og ikke-børsnoterte aksjer til bare en brøkdel av virkelig verdi. Hvis vi ikke klarer å verdsette formuesgodene på en god måte, så vil vi heller ikke klare å utnytte de effektivitetsgevinstene som en direkte formueskatt kan gi oss. Om vi ikke får til en god verdsetning så vil heller ikke formuesskatten oppfattes som en rettferdig skatt. Så det er ikke noe feil med formuesskatten som skatt i seg selv, problemet at vi ikke verdsetter formuesgodene på en god måte. Så lenge vi velger å uthule formuesbeskatningen gjennom for lav verdsettelse av eiendom og bedrifter så vil formuesbeskatningen ikke bli regnet som god og rettferdig skatt.

Det er ønskelig å la markedet i størst mulig grad virke uforstyrret, uten at myndighetene skaper skeive insentiver. Om vi fikk til en god formueskatt med riktig verdsetting av formuesgodene, så ville dette føre til mindre vridninger enn kun ved beskatning av inntekt. En fornuftig formueskatt styrker altså markedene. Hvem var det som snakket om sovjetstat?

Ps.

Her har jeg skrevet om formueskatten. Olav Thon skrev også om byråkratiet i Norge. Selv om også byråkratene har viktige oppgaver å løse her i landet så er jeg enig med Thon i at byråkratene alt for ofte jobber mot de menneskene som prøver å få til ting, i stedet for med dem. Om byråkratene i større grad hadde jobbet med disse menneskene, så vil verdiskapningen og skatteingangen i Norge øke og det samme vil aksepten for det skattetrykket vi har her i landet.


2 kommentarer til “”Den siste sovjetstat””

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *