Stjernø

Prolog: Innstillingen til Stjernø-utvalget om høyere utdanning ble lagt frem i dag og det kan se ut som om nesten alle er like forbannet (med unntak av noen høyskoler som likevel hadde planer om å slå seg sammen for å bli universitet). Stjernø til siden, la oss se på hva som er dagens situasjon på deler av incentivsiden i norsk høyere utdanning.

Lemma #1 De fleste utdanningsinstitusjonene i landet ønsker å være «universitet».

Høyskoler må søke Nasjonal organ for kvalitet i utdanningen (Nokut) om tillatelse til å opprette nye eller gjennomføre vesentlige endringer i studietilbudet på høyere grads nivå (master/phd) for fagområder de ikke har phd-utdanning for, dette slipper universitetene. Foruten dette regner mange at navnet «universitet» gir mer prestisje for å tiltrekke seg ansatte og nye studenter og i tillegg ser det ut til at svært mange ansatte forutsetter at det gir høyere bevilgninger over statsbudsjettet.

Lemma #2 Akkreditering som universitet fra høyskole følger først og fremst kvantitative mål knyttet til høyere grads utdanning.

I det siste har det blitt opprettet tre nye universiteter i landet, de tidligere høyskolene i Agder og Stavanger og den tidligere vitenskaplige høyskolen Norges Landbrukshøyskole (ser bort fra denne da vitenskaplige høyskoler er en annen kategori). Slik i alle fall undertegnede har forstått prosessen har det viktigste ikke-åpenbare kriteriumet i denne prosessen vært at de fyller «Forskrift om standarder og kriterier for akkreditering av studier og akkreditering av institusjoner i norsk høyere utdanning«, fastsatt av NOKUT. Det eneste som skiller høyskoler og universiteter i denne er de to følgende kravene: et universitet skal ha minst fem utdanninger som er fem-årige (i praksis master eller profesjon) og «en stabil forskerutdanning og selvstendig rett til å tildele doktorgrad på minst fire fagområder». Dette var da også det det ble fokusert på da Agder og Stavanger leverte sine søknader, likeså er disse kriteriene prioritert for det tenkte «Innlandsuniversitetet», «Universitetet i Bodø» og andre prospektive søkere.

Lemma #3 Forskerutdanninger har sterkt avtakende grenseavkastning.

Forskerutdanninger krever svært dyktige og motiverte studenter så vel som ansatte og er svært ressurskrevende. Samtidig er de på samme måte som annen høyere utdanning avhengig av en viss kritisk masse for å kunne tilby et omfattende program som holde ressursbruken per student på et levelig nivå. Spørsmålet er så om det er hensiktsmessig å ha incentiver for utdanningssektoren som i slik grad belønner nyopprettinger og opprettholdelse av forskerprogrammer som til dels sliter hardt med å skaffe undervisere så vel som kvalifiserte studenter.

Hva er så forslaget mitt?

La utdanningsinstitusjonene velge sine egne navn, eventuelt med et visst minimumskrav (for eksempel en stykk akkreditert bachelorgrad), dette er praksis i flere andre land. Når det gjelder utdeling av grader så er variansen så stor at noe uansett må gjøres, får jeg foreslå testing med medfølgende mangel på akkreditering og midler for slett arbeid? Ikke fordel ressurser etter navn på institusjon men etter i hvilken grad disse presterer på målsettinger, hold av en pott med helt frie midler til institusjoner som har prestert over tid. Sist men ikke minst, gi incentiver for effektiv ressursbruk – for eksempel belønninger for et bredt utvalg resultatindikatorer så som ressursbruk per student, relevans for arbeidsliv, dannelse og andre mål med utdanning, besparelser ved samarbeid med andre institusjoner, internasjonal suksess og så videre. Med ovennevnte forslag får vi i alle fall en situasjon hvor institusjonene har incentiver til å konsentrere seg om det de er gode på, det har de ikke alltid i dag.

Epilog: Stjernø-utvalget ser ut til et stykke på vei å være enig. De foreslår mer måling (regner med at i løpet av morgendagen kommer folk til å begynne å rope «tellekant») og mer struktur på forskerutdanning, e.g. gjennom forskerskoler.

0 kommentarer til “Stjernø”


  • Ingen kommentarer

Skriv en kommentar