Vanskelige rentesetting 1

Norges Banks styringsrente er i dag på 5,25%. Veksten og sysselsettingen i Norge er nesten merkverdig god, mens vi ser tendenser til en resesjon hos enkelte av våre handelspartnere. Dette gjør rentesettingen vanskelig fremover.

graf1.jpg

Det operative målet for rentesettingen er at veksten i konsumprisene over tid skal være nær 2,5%. Det egentlige underliggende målet er og vil alltid være; høyest mulig velferd for landes innbyggere i dag og i fremtiden. Linken mellom disse to målene er at inflasjonen virker som et fartsmål for den økonomiske veksten. Økonomisk vekst krever omstilling, men om driverne i økonomien blir for sterke så klarer ikke økonomien å omstille seg raskt nok og vi får tilbakeslag. Vi klarer å skape mest velferd når vi klarer å ligge tett opptil potensielle veksten uten at vi får store svingninger i lønnsevnen mellom sektorene.

Store økonomiske tilbakeslag kjennetegnes av at mange mennesker mister jobben på en gang uten at det skapes tilsvarende mange nye jobber. At mennesker mister jobben skjer hele tiden, men når for mange mister jobben uten at disse får seg arbeid igjen relativt raskt så blir det et problem for økonomien. Kompetansetap skjer relativt fort, og vi får utstøting fra arbeidslivet, tallet på permanent/langtidsledige øker og den potensielle veksten i økonomien blir svekket. Terskelen for at mange av disse personene skal komme seg tilbake i jobb blir veldig høy, og vi får store grupper med mennesker som blir gående på en eller annen form for trygd

En inflasjonsmålsetning er i utgangspunktet et godt styringsverktøy. Lett målbart, forholdsvis enkelt sammenheng mot renten, i tillegg har økonomer og politikere har klart å overbevise befolkningen om at vi trenger en lav og stabil inflasjon. Likevel kan det egentlige målet for rentesetningen kan bare nås om en har et arbeidsmarked som ikke fører til for mye permanent utstøting og langtidsledighet.

Om en følger dette argumentet, så bør en være forsiktig med å ha lav renten så lenge økonomien går bedre i Norge enn hos våre handelspartnere. Økonomien tåler høyt tempo når våre handelspartnere er villige til å betale gode priser for varene våre, men om eksportkonkurrerende næringer får dårlige priser så klarer de heller ikke å heve lønningene mye. Om vi da bruker renten til å skape høye pris og lønnsvekst i Norge, så vil eksportkonkurrerende næringer måtte legge ned mange arbeidsplasser.

Dette står i kontrast til Mundell-Fleming-modellen som representerer den andre siden av problemet. Om Norge kommer til å oppleve stor grad av smitte fra våre handelspartneres svake konjunktur slik at vi får lavkonjunktur i Norge også, så ville en ønske en rente som gir insentiver til investeringer og konsum eller om ikke annet til et lavere kostnadsnivå for bedriftene. Dette er den tradisjonelle tankegangen med en motkonjunkturpolitikk, når de økonomiske tidene er dårlige så pøser en på med penger og håper at det ordner seg. En har også frykten for at store rentedifferanser skal føre til for sterk kronekurs, noe som medfører lavere priser for eksportkonkurrerende næringer.

Eksportkonkurrerende næringer kan altså bli skadelidende både om renten settes for høyt og om den settes for lavt. Svaret blir likevel her å holde renten høy så lenge konjunkturene her hjemme er bedre enn hos våre handelspartnere og kronekursen ikke blir for høy.

Tags: , , , , , ,

3 Responses to “Vanskelige rentesetting 1”

  1. […] måtte holdes lav. Da kan de heller ikke si noe på at de nå må ta det meste av regningen selv uten å dele den med skjermet sektor. Kortsiktighet lønner seg sjeldent og ikke denne gangen […]

  2. […] de i sum er lønnsomme. De politiske prioriteringene kan gå ut på at en velger å heve skattene, la renten øke eller at en lar arbeidsplasser i konkurranseutsatt sektor bli lagt […]

  3. […] økonomien så mye at kapasitetsutnyttingen i Norge er vesentlig høyere enn den vi ser hos våre handelspartnere så vil vi øke vår oljeavhengighet på noe sikt. De positive effektene på økonomien av å senke […]

Leave a Reply