Siden 2006 så har Norges Bank satt opp renten sin gjentatte ganger fra og med andre halvår 2005, så har renten i Norge kommet opp fra 1,75% til dagens styringsrente på 5,25%. En styringsrente på 1,75% er helt klart en veldig lav rente, mens 5,25% er en relativt normal rente gitt en inflasjon på rundt 2,5%. Problemet oppstår om vi nå ønsker å sette ned renten på grunn av hva vi ser ute og at vi er redd for at konjunkturene kommer til bli dårligere her hjemme også.

Hva skjer med en økonomi som går fra et lavt rentenivå, opp til et normalt rentenivå og så ned igjen til et lavt rentenivå? Lav inflasjon har bidratt til at realrentene har vært noe høyere, men for størsteparten av befolkningen så er det den nominelle renten som har størst betydning for de fremtidige renteforventingene.

Om økonomien over lang tid venner seg til å tro at rentene skal være lave så vil dette påvirke både hvilke investeringer som vil bli gjort og sparetilbøyeligheten. Legger man en for lav rente til grunn, så vil et stort antall ulønnsomme investeringer bli gjennomført, samtidig som en risikerer at de lønnsomme investeringene ikke blir gjennomførte. Over litt tid så vil dette medføre store samfunnsøkonomiske tap. Problemet i forhold til en for lav sparing er et litt annet, da utsetter vi en kostnad til en gang i fremtiden. Vi får også her et tap, men det er mer usikkert når vi må dekke det.

Derfor må sentralbanken i tillegg til å ta hensyn til fremtidige inflasjonsforventninger også ta hensyn til fremtidige renteforventninger når en tar sine rentebeslutninger. Når renten blir satt så kan en altså ikke bare tenke på hvilken rente som fremover vil gi passe innstramming eller drive, en må også skue bakover slik at renten over en gitt periode ikke blir for lav. Så når renten ble holdt lav for lenge i utover 2005, så begrenser dette Norges Banks mulighet til å sette ned renten nå.