Den siste tiden har det vært en hvis diskusjon i media omkring den offentlige prisreguleringen av landbrukseiendom. Denne gangen kom denne diskusjonen opp i forbindelse med at Nina Camilla Hagen, Stein Erik Hagens datter, har ønsket å kjøpe gården Øvre Vilberg for 33 millioner kroner.
Det har gjentatte ganger blitt fremstilt som prisreguleringen er et eget problem på siden av landbrukssubsidiene. Det er det selvfølgelig ikke, disse ordningene er knyttet sammen og er helt avhengige av hverandre.
En arealsubsidie blir gitt med den begrunnelse at jordbruksarealet har en positiv ekstern effekt; det at landskapet ser pent ut. Uten denne subsidien vil det altså, ifølge myndighetene, produseres mindre kulturlandskap enn optimalt. For at subsidier som er knyttet opp mot areal skal virke som en subsidie og ikke som en ren pengegave til eieren av gården på vedtakstidspunktet, så må det være en prisregulering av landbrukseiendom. Hvis ikke hadde vi ved et eventuelt salg risikert at fremtidige forventede subsidier bare ble neddiskontert inn i salgssummen. Dette problemet har vi selvfølgelig til en hvis grad uansett, ettersom vi ikke kan sikre oss helt mot svart økonomi og for så vidt heller ikke korrupsjon.
I årene som kommer vil problemet bare øke ved at mer og mer av subsidiene vil måtte komme fra «grønn kvote», altså subsidier som er knyttet til areal og ikke produksjon. Problemet er altså ikke prisreguleringen, men hele subsidieordningen.
For eiendommer som Øvre Vilberg kan vi likevel se for oss en løsning.
Om kjøperen av eiendommen sier i fra seg retten til at eiendommen skal mota landbrukssubsidier til evig tid, så hadde en ikke trengt noen prisregulering. Om dette gjøres, vil prisen på eiendommen bli korrekt. Det eneste problemet er at den nye eieren vil produsere et gode for samfunnet uten at de får betalt for det. Problemet for samfunnet er likevel meget begrenset ettersom godet fortsatt kommer til å bli produsert.
Det kan sågar være at samfunnet synes at det vil være en fordel at det ikke gis støtte til noe som vel kan anses å være en hage for Nina Camilla Hagen.
3 kommentarer til “Landbrukseiendom”
Nina Camilla Hagen får kjøpe eiendommen Øvre Vilberg:
http://e24.no/eiendom/article2718685.ece
Jeg ser ikke problemet med subsidiene og prising av eiedom(bortsett fra at all form for næringssubsidier er å kaste penger ut av vinduet). Staten kjøper tjenesten åpent landskap, stedsnær matproduksjon og borgere som bor langt fra nærmeste busstopp. Dette er en tjeneste, hvis eierne lar det gro igjen, stopper å levere varer og flytter til byen, så opphører støtten fra staten. Om et jorde gror igjen, så kan det oppdages av satelitt overvåkning.
Er subsidiene så høye at det er grunnen til høye priser på bondegårder så er det et tegn på at subsidiene er unødvendig høye.
De aller fleste prisingamodellene vi bruker benytter seg av en en eller annen form for dividendemodell.Dette betyr at vi priser eiendomen eller bedriften ut i fra de kontantstrømmene som denne genererer i fremtiden.
Om vi da har subsideier som er direkte knyttet til areal eller enhet, så spiller det ingen rolle om støtten utgjør 5% eller 50% av kontantstrømmen, det vil uansett påvirke prisingen. Om denne gården så vil bli omsatt så vil hele verdien av de forventede fremtidige subsidiene bakes inn i prisen, slik at den nye eieren ikke får noe nytte av den. Det blir rett og slett en gave til kjøperen på det tidspunktet subsidien ble gitt og ikke en betaling for tjenester.
I utgangspunktet så kan en jo hevde at det ikke spiller noen rolle for samfunnet ettersom en fortsatt vil ha sørget for landskapspleien, men om dette er det eneste målet så har en betalt mer en det en hadde trengt. En opprettholdelse av dagens subsidiemodell ved sidenav fri prissetting medfører altså at staten vil betale for mer en det den vil få betalt for. Dettebedfører at vi må velge enten dagens subsidieringsmodell eller fri prising, vi kan ikke kjøre begge deler samtidig.