Dynamisk skattepolitikk og økonomisk vekst

Nå og da kommer det opp en diskusjon om skattene bør senkes, i et forsøk på å drive en dynamisk skattepolitikk. Ideen bak en dynamisk skattepolitikk er at en skal kunne senke skattene, men likevel få høyere skatteinntekter gjennom økt økonomisk aktivitet.

Det spesielle i Norges situasjon er at myndighetene ikke mangler penger. Skatteinngangen i seg selv blir dermed mindre viktig. Det viktige er at landets innbyggere, i en generasjonstankegang, skal få høyest mulig nytte. For å oppnå høy nytte for landets innbyggere over tid er det viktig med høy økonomisk vekst; dette er dermed målet med skattepolitikken.

skatt.png

Skattene har flere effekter i økonomien. For det første avgjør skattenivået fordelingen mellom offentlig og privat pengebruk, rett og slett delingen av kaka. Etter at kaka er delt mellom private og offentlige kan hver av disse gruppene bestemme seg for om de ønsker å spare eller forbruke disse pengene. Skattene kan være med på å gi insentiver til privat sparing, men den skattemessige subsidieringen som gis bør ikke være større enn forskjellen mellom den samfunnsøkonomiske nytten og den kommersielle nytten av sparingen. Det kan altså være smart å gi støtte til investeringer i forskning og kunnskap som gir nytte til større deler av samfunnet. Mens en støtte til privat pensjonssparing i bunn og grunn bare er en fordeling av penger til dem som har penger og som sparingsformen passer for. Om vi ønsker høyere privat sparing så bør det gjøres på en måte som treffer bredt og som ikke skiller mellom forskjellige sparings- og investeringstyper.

Det offentliges bruk av penger kan også deles inn i forbruk og investeringer, men det er veldig vanskelig å se hvor skillet faktisk går. De fleste vil være enige i at investeringer i infrastruktur som veier og jernbane er investeringer. Få ville vel også krangle på at skole og utdanning er investering i fremtiden. Det er også naturlig å regne det å bygge opp et godt lovverk og rettsvesen og et velfungerende byråkrati som investeringer. Det samme gjelder i forhold til sykehus omsorg for eldre, barnehager og tiltak for å hindre fattigdom. Da blir det vanskelig å se hva som er rent offentlig forbruk.

De fleste økonomiske modeller viser at offentlige investeringer i seg selv fører til høyere økonomisk vekst, men at denne veksten er avtakende. Om vi sier at det er et klart skille mellom offentlig konsum og sparing, så fører høyere sparing til lavere nytte for den generasjonen som lever i dag, mens senere generasjoner får det bedre. For at vi skal kunne ha høyere offentlige investeringer, må enten offentlig konsum reduseres eller så må skattene økes. Ved skatter er det ikke enkeltindivider, men staten som velger hvordan pengene skal brukes. Det vil nødvendigvis medføre et nyttetap. I tillegg kan høyere skatter føre til svakere insentiver til svakere insentiver til arbeid og innsats. Herigjennom kan skatter føre til lavere produksjon, og til en viss grad lavere økonomisk vekst. Men nytten til de som jobber mer blir ikke like mye større som den økte produksjonen skulle tilsi, ettersom produksjonen av fritid har blitt lavere.

På motsatt side er det en del oppgaver som det rett og slett er effektivt at det offentlige tar seg av. I Norge har vi en del forsikringsordninger gjennom det offentlige som det er vanskelig å se at ville blitt billigere om de var blitt overlatt til det private.

Skattenivået blir altså et avveiingsspørsmål mellom fordelene ved offentlig investeringer og offentlig pengebruk og bedre arbeidsinsentiver og økt nytte ved egne valg. I siste instans er det en avveining mellom nytten til dagens generasjon og nytten senere generasjoner får ved større innenlandske investeringer i infrastruktur og humankapital. Det eneste vi kan si sikkert om det norske skattenivået, er at det antageligvis er ganske riktig. Blant verdens mest utviklede land opplever Norge og andre land med ganske likt skattenivå noe av den høyeste økonomiske veksten. Vi vet også at det er en rekke andre grep vi kan gjøre med skattesystemet for å bedre den økonomiske veksten. Derfor er ikke en senking av skattenivået per i dag et virkemiddel for å øke den økonomiske veksten, men et spørsmål om vi ønsker å prioritere dagens generasjon fremfor senere generasjoner.

Tags: , , , ,

6 Responses to “Dynamisk skattepolitikk og økonomisk vekst”

  1. Are Oust sier:

    «If a tax cut increases government revenues, you haven’t cut taxes enough.»
    Milton Friedman (July 31, 1912 – November 16, 2006), Nobelprisvinner i økonomi

    En av lederne for Chicago-skolen innen økonomi.

  2. Are Oust sier:

    To kommentarer om Voodooøkonomi:

    Are Slettan for na24:

    http://areslettan.na24blogg.no/?p=649

    Nils August Andreasen for minerva.as:

    http://www.minerva.as/?p=7078

  3. Are Oust sier:

    Først må staten skille mellom «investeringer» og «forbruk» i sine budsjetter. Selv for private bedrifter er det ofte vanskelig å definere helt klart hva som er investeringer, og hvor mye eiendelene er verdt. De prøver likevel, mest for å lage gode målinger av sitt hovedmotiv: overskuddet.

    For offentlig sektor er de praktiske problemene med å definere ”investeringer” uoverstigelige. Ta sykehus. Det kan kanskje kalles en investering å bygge et sykehus, og likeledes en slags investering å føre folk i arbeidsdyktig alder fra sykdom tilbake til jobb. Men mesteparten er forbruk. Behandling av eldre mennesker for alvorlige lidelser. Offentlig forbruk.

    Øystein Sjølie for e24.no i en helt annen sammenheng:

    http://e24.no/kommentar/e24-kommentar/sjolie/article3375824.ece

  4. […] Vi bør likevel stadig gjøre avveininger om hvor stor offentlig sektor bør være og ta bevisste valg og ikke bare behagelige valg fordi vi har nok […]

  5. Are Oust sier:

    Trym Riksen investeringsdirektør i DnB NOR Private Banking skriver om dynamiske skatteeffekter i bedriftsbeskattingen.

    Vi har lagt bak oss over 50 år med stadig lavere skatter i USA. I samme periode finner vi ingen klare beviser for at verdiskapingen i amerikanske foretak har økt som følge av at aksjonærene sitter igjen med en større andel av resultatene eller av en Laffer-aktig aktivitetsøkning som følge av de lavere skattene. Med litt uflaks i årene fremover kan man ikke utelukke at demokratiets vrede etter hvert vil rette seg mot storselskapenes bidrag til samfunnet over skatteseddelen.

    http://riksen.na24blogg.no/?p=715

Leave a Reply