Inflasjonsmålet

Norges Banks operative gjennomføring av pengepolitikken rettes inn mot lav og stabil inflasjon. Det operative målet for pengepolitikken skal være en årsvekst i konsumprisene som over tid er nær 2,5 prosent. Pengepolitikken skal samtidig sikte mot stabilitet i den norske kronens internasjonale verdi og understøtte finanspolitikken ved å bidra til å stabilisere utviklingen i produksjon og sysselsetning. Dette er hva vi kaller et fleksibelt inflasjonsmål.

Bakgrunnen for at vi har et inflasjonsmål er tanken om at det ikke er mulig å benytte seg av ekspansiv finans- eller pengepolitikk til å presse sysselsetningen over likevektssysselsetningen. Måten en mener at en kan benytte pengepolitikken til å øke den økonomiske veksten over tid blir da å sikre lav og stabil inflasjon, slik at økonomien i det minste ikke trenger å bære kostnadene ved inflasjon.

I Norge har vi valgt et operativt mål for inflasjonsstyringen på 2,5 prosent, mens de fleste andre land har valgt et mål på 2 prosent eller lavere. Argumentasjonen bak at Norge har valgt seg et høyere inflasjonsmål er at det har vært et ønske om å fase inn penger fra oljeformuen inn i norsk økonomi. Norsk økonomi kunne altså ha en fordel av den ekstra fleksibiliteten som en noe høyere inflasjon kunne gi, samtidig som det muliggjorde høyere offentlig pengebruk. Samtidig aksepterer en at en kanskje får noe høyere kostnader ved inflasjon, kostnadsforskjellene ved disse lave inflasjonsnivåene er uansett meget usikre.

Det har vist seg vanskelig å holde inflasjonen på akkurat 2,5 prosent. Utgangspunktet antar vi et etterslep på 2 år fra renteendringer til resultatet fult ut blir synlig på inflasjonsraten. Økonomien vil i løpet av disse to årene stadig oppleve nye sjokk, så selv om Norges Bank hadde klart å dossere medisinen helt korrekt, så ville det egentlig bare være flaks om de faktisk traff målet. Dagens norske pengepolitikk kommer altså til å virke ekspansivt på norsk økonomi de neste to årene. Om en prøver å ta hensyn til alle sjokkene som treffer økonomien kommer en altså nesten helt sikkert til alltid å komme på etterskudd. Det vil være lettere å senke renten enn å heve den og det er dermed sannsynlig at vi vil nå et lavere gjennomsnittelig rentenivå.

En av de store fordelene ved inflasjonsmålet er at det er en enkel og lett kommuniserbart. Det er altså enkelt å kommunisere til befolkningen hvorfor en er nødt til å sette opp renten. En får aksept og forutsigbarhet. I tillegg skal en heller ikke underslå at den nok kan ha en disiplinerende effekt på landets politikere.

Likevel står vi ganske sikkert ovenfor en debatt hvor noen vil ha inn huspriser og priser på andre forbrukereiendeler i større grad inn i rentesettingen. Andre, forhåpentligvis er det flere enn meg, vil hevde at vi kan tåle større svingninger i inflasjonen. Den økonomiske oppsiden ved å ha en inflasjon på akkurat 2,5 prosent er meget små, jfr. tidligere artikler, samtidig er det nesten umulig å treffe. Vi må fortsatt bekjempe høy inflasjon, over 5 prosent og deflasjon. Motstykket blir da at vi kan få en mer stabil rente.

For sterkt fokus på lav og stabil inflasjon, kan gi oss ustabile renter. Rentene skal sikre riktig avveining mellom forbruk og investeringer, samt sikre at de riktige investeringene blir gjennomført. Rentene skal sikre riktige realinvesteringer i samfunnet som er grunnlaget for framtidig forbruk.

3 kommentarer til “Inflasjonsmålet”


  • ”Forskriften om pengepolitikken ble fastsatt ved kronprinsregentens resolusjon 29.mars 2001 med hjemmel i Lov om Norges Bank og pengevesenet § 2 tredje ledd og § 4 andre ledd:
    І
    § 1.
    Pengepolitikken skal sikte mot stabilitet i den norske krones nasjonale og internasjonale verdi, herunder også bidra til stabile forventninger om valutakursutviklingen. Pengepolitikken skal samtidig understøtte finanspolitikken ved å bidra til å stabilisere utviklingen i produksjon og sysselsetting.
    Norges Bank forestår den operative gjennomføringen av pengepolitikken.
    Norges Banks operative gjennomføring av pengepolitikken skal i samsvar med første ledd rettes inn mot lav og stabil inflasjon. Det operative målet for pengepolitikken skal være en årsvekst i konsumprisene som over tid er nær 2,5 prosent.
    Det skal i utgangspunktet ikke tas hensyn til direkte effekter på konsumprisene som skyldes endringer i rentenivået, skatter, avgifter og særskilte midlertidige forstyrrelser.
    § 2.
    Norges Bank skal jevnlig offentliggjøre de vurderingene som ligger til grunn for den operative gjennomføringen av pengepolitikken.
    § 3.
    Den norske krones internasjonale verdi fastlegges på grunnlag av kursene i valutamarkedet.
    § 4.
    Norges Bank gir på statens vegne de meddelelser om kursordningen som følger av deltakelse i Det internasjonale valutafond, jf. Lov om Norges Bank og pengevesenet § 25 første ledd.
    ІІ
    Denne forskrift trer i kraft straks. Samtidig oppheves forskrift av 6.mai 1994 nr. 0331 om den norske krones kursordning.”
    Kilde: http://www.norges-bank.no , Forskrift om pengepolitikken av 29. mars 2001

  • TINBERGENs TEOREM

    En nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse for at en økonomisk politikk skal være effektiv, er at det eksisterer like mange uavhengige virkemidler som det er mål.

    Herav følger Mål-middel-teoremet: Myndighetene kan ikke nå flere mål enn de har virkemidler.

  • TAYLOR-REGELEN

    Hvis inflasjonen er i ferd med å overstige inflasjonsmålet, må sentralbanken sette renten tilstrekkelig opp til at inflasjonen reduseres mot målet.

Skriv en kommentar