Om å produsere olje for å redde klimaet

Med jevne mellomrom domineres klimadebatten i Norge av om vi gjør for lite på hjemmebane – i «eget hus». Mindre kjent for mange er det at forskere, som Eivind Hovden og Gard Lindseth, har påvist en vridning fra nasjonale tiltak til global tenkning over tid.

I en nylig levert masteroppgave ved LSE har jeg sett på årsaker til dette skiftet, og dette er jeg blitt spurt om å skrive litt om her.

Men først en skissert versjon av hva skiftet besto i:

I 1989 – da klimaspørsmålet fortsatt var ferskt på den politiske dagsordenen – satte Norge, som første land i verden, en nasjonal målsetning om stabilisering av CO2-utslippene innen år 2000. Det viktigste nasjonale tiltaket som fulgte denne målsetningen, var CO2-avgiften, som ble innført i 1991 – og da med særlig fokus på Norges CO2-versting: oljeindustrien. I 1990 var Arbeiderpartiet imot gasskraftverk, for eksempel på Heidrun-feltet, fordi det kunne sette stabiliseringsmålsetningen i fare. Men alt dette skulle snart endre seg.

Innen midten av 90-tallet hadde til og med Miljøverndepartementet skrinlagt stabiliseringsmålet, og da ikke bare år-2000-målet spesielt, men stabiliseringsmål generelt. Inn som erstatning hadde kommet tanken om at dersom man så stort på det – det vil si tenker globalt – så er det bra om Norge øker sin produksjon av gass, og kanskje til og med olje. Begrunnelsen er at relativ «rein» norsk petroleum kan erstatte kull og olje produsert på mer forurensende måter andre steder i verden. Og i år 2000 felte Arbeiderpartiet som kjent Bondevik-regjeringen for å få bygd gasskraftverk.

Så, hva kan forklare dette skiftet fra nasjonale tiltak til global tenkning?

I 1989, da stabiliseringsmålet ble satt (og nasjonale tiltak dominerte), eksisterte det kun én norsk makroøkonomisk rapport om konsekvensene av å sette en slik målsetning. Dette var Statistisk Sentralbyrås (SSB) såkalte SIMEN-rapport, som faktisk antydet at en stabiliseringsmålsetning er forenlig med fortsatt økonomisk vekst. Når Norge – spesielt på grunn av «verdens miljøvernminister» Gro Harlem Brundtland – i tillegg hadde en klar, «grønn» rolle i den internasjonale familien, endte man opp med det James March og Johan P. Olsen har kalt en logic of appropriateness (å gjøre det som er passende). Dette mener jeg var drivkraften bak de tidlige nasjonale tiltakene.

Utover 1990-tallet, derimot, kom et ras av nye makroøkonomiske rapporter, hvorav flere antydet at de økonomiske konsekvensene av stabiliseringsmålsetningen – herunder bremset petroleumsproduksjon – kunne bli dramatiske (for en gjennomgang av disse nye rapportene, se Yngve Nilsens glimrende doktorgradsoppgave). Konsulentselskapet ECON antydet for eksempel at verdien av norsk oljeproduksjon kunne bli redusert med 11 prosent. Og gitt denne nye kunnskapen om konsekvenser, skjedde det et skifte til en mer økonomisk rasjonell konsekvenslogikk – som så ble drivkraften bak det globale fokuset.

Men som March og Olsen selv har understreket, så opptrer de to logikkene som regel i blandingsversjoner – og Norge søker fortsatt å gjøre det som er miljøpolitisk passende. Dermed, drevet mest av konsekvenslogikk, men også en trang til å framstå som en miljømessig flinkis, har Norge endt opp med å øke sin petroleumsproduksjon – men samtidig forsøkt å framstille det som om dette skulle være et miljøtiltak i seg selv; Den elegante mellomløsningen har blitt å produsere petroleum nasjonalt for å bekjempe klimaendring globalt.

Tags: , , ,

One Response to “Om å produsere olje for å redde klimaet”

  1. Are Oust sier:

    Norge har stått hardt på for å få CO2-rensing med i klimaavtalen. Søndag kom målet et stort skritt nærmere.

    http://www.aftenposten.no/klima/article3935791.ece

Leave a Reply