Foran G20-møtet i Sør-Korea nylig foreslo USAs finansminister Timothy Geithner et konkret tak for det enkeltes lands driftsbalanseoverskudd.

Espen Henriksen skrev nylig om dette forslaget i Dagens Næringsliv.

Hensikten bak Geithners forslag er etter sigende å bidra til sterk og robust vekst i global verdiskapning. Henriksen hevder i sin kommentar at sterk og robust vekst først og fremst avhenger av hvilke insentiver enkeltindivider har og hvordan markeder er regulert. Over og underskudd på driftbalansen blir dermed ikke en årsak, men et utfall.

I tillegg så har svingningene i driftbalansen sammenheng med de investeringsbehov som kan oppstå i økonomien. Espen Henriksen viser til to slike perioder i norsk historie hvor vi har hatt voldsomt behov for investeringer fra utlandet, noe som har medført en negativ driftsbalanse for Norge. Vi har utbyggingen av norsk vannkraft og utbyggingen av norsk sokkel. I tillegg vil vi, for egen regning, legge til gjenoppbyggingen etter krigen hvor Norge var avhengig av å få tilført kapital fra USA. Nå er situasjonen helt annerledes og Norge har behov for å ha store overskudd på driftbalansen i en periode. Så og si alle vestlige land har hatt perioder med både store driftsoverskudd og driftsunderskudd, ikke minst gjelder dette for USA.

Geithners forslag bygger, i følge Henriksen, ikke bare på gale premisser og er nær irrelevante for å nå de erklærte forutsetningene. Det kan også potensielt hemme den globale økonomiske utviklingen. Faren er særlig stor for små land som Norge. For Norge er frie kapitalbevegelser en nødvendighet for at vi skal kunne videreføre god og faglig fundert makroøkonomisk politikk, til beste for så vel nålevende som kommende generasjoner.