Rentevanvidd i retten

Kronikken stod på trykk i Dagens Næringsliv 2. april og er skrevet sammen med advokatfullmektig Bjørnar Oust.

Hvem tror du klarer å oppnå høyest avkastning på pengene sine av ”mannen i gata” og en profesjonell investor? Realavkastningen i Statens pensjonsfond utland – oljefondet – har siden innføringen av handlingsregelen 2001 vært på 2,5 prosent. Sentralbanksjefen har fremholdt at vi i fremtiden ikke kan forvente at Oljefondet kommer til å klare en realavkastning på mer enn tre prosent. Norsk Høyesterett tror at en norsk skadelidt eller grunneier som blir fraekspropriert jorda si klarer å produsere en realavkastning på fem prosent i det samme finansmarkedet. Dette rentevanviddet medfører at norske skadelidte og grunneiere hvert år blir snytt for titalls til hundretalls millioner kroner i erstatning.Valget av rentesats har betydning for kapitaliseringen av erstatningsbeløpet. Enkelt sagt vil en bruk av fem prosent fremfor 2,5 prosent i en evig tidshorisont halvere erstatningsbeløpet.

Etter 1993 har alle erstatningsbeløp for tapt fremtidig inntekt i skadeerstatningssaker blitt kapitalisert med en rente på fem prosent (Rt. 1993 s. 1524 ”Ølberg”). Etter 2008 har man også i ekspropriasjonserstatningssaker fått fasttømret renten til fem prosent (Rt. 2008 s. 195 ”Regionskytefelt Øst”). Valget av kapitaliseringsrente i erstatningsretten hviler i realiteten i hovedsak på et verdisikringssynspunkt. Erstatningsbeløpet beregnes ut i fra at skadelidte/grunneieren forventes å investere erstatningsbeløpet slik at det gir avkastning. Skadelidte/grunneieren skal imidlertid ikke tvinges til å investere i særlig risikofulle aktiva, men skal investere beløpet på en fornuftig måte slik at erstatningsbeløpet verdisikres over tid. Dette innebærer imidlertid at skadelidte/grunneieren forventes å investere både i aksjer og obligasjoner, i tillegg til bankrente, samt betjene gjeld dersom dette er fornuftig, jf. Rt. 1986 s. 176 ”Noem”. Endelig kan det bemerkes at skadelidte/grunneieren skal ha en viss inflasjonskompensasjon, sannsynligvis noe nær en realrente.

Det skal under dagens økonomiske forhold svært godt gjøres å oppnå en realavkastning på fem prosent på plasseringer i bank, aksjer og obligasjoner. Det kan her ganske enkelt vises til at lange norske statsobligasjoner (ti år) for øyeblikket handles til mellom to og to og en halv prosent nominelt. Trekker man fra inflasjonen blir realrenten nærmere null, tidvis kanskje negativ.Den lengste renten vi finner i markedet, amerikanske 30 års statsobligasjoner, handles til mellom tre og tre og en halv prosent nominelt. Aktørene i markedet tror med andre ord at finansavkastningen skal være meget lav i flere tiår framover.Det kan også ganske enkelt vises til at Norges Bank forventer en langsiktig avkastning på én prosent for obligasjoners del og en avkastning på 4,25 prosent for aksjers del, totalt en forventet avkastning på tre prosent.

Vi reformulerer spørsmålet fra innledningen: Kan en vanlig skadelidt/grunneier forventes å ha høyere rente på sine plasseringer enn statens egne profesjonelle forvaltere? Det er ingen grunn til å forvente eller tro noe slikt. Forvaltningen av oljefondet hviler på en antakelse om at aktiv forvaltning lønner seg og at man gjennom profesjonalitet og kunnskap skal klare å slå markedet over tid, samt at man skal klare å holde forvaltningskostnadene lave. Fondets størrelse og den lange tidshorisonten forvaltningen har gjør avkastningen større og risikoen mindre.Den vanlige skadelidte/grunneier er som regel ikke profesjonell finansinvestor. Kapitalforvaltning koster penger. Forvalteren skal ha sitt. En kortere investeringstidshorisont og likviditetshensyn vil også på hver sin måte øke kapitalomkostningene og risikoen. Vedkommende skadelidt/grunneier vil nok i beste fall kun ”matche” markedet. Kapitaliseringsrenten som brukes er derfor ut ifra et verdisikringssynspunkt altfor høy. Kapitaliseringsrenten ved erstatningsutmålinger bør i alle fall ikke være høyere enn tre prosent.Behandlingen av kapitaliseringsrenten er i dag et av norsk erstatningsretts største problemer, kanskje det største. Erstatningene blir åpenbart svært lave i forhold til hva de bør være. Dette har nedbrytende konsekvenser, både på det personlige og det samfunnsmessige plan. Det er betegnende å omtale dette som et rentevanvidd. Vi har et inderlig ønske: ”-Bekjemp vanviddet!”

0 kommentarer til “Rentevanvidd i retten”


  • Ingen kommentarer

Skriv en kommentar