Oekonomi.no er et ikke-kommersielt, ikke-politisk nettsted for kommentarer og debatt om økonomi.
Vi har kommet så langt inn i krisen i verdensøkonomien at det begynner å bli lettere å se årsakene bak den og hvorfor den ble så sterk. Ikke overraskende kommer den fra arbeidsmarkedet, fra konkurranse fra nye markeder og feil i måten denne konkurransen ble møtt på av myndighetene.
I starten var det mange som pekte på finansmarkedene, men det er kun arbeidsmarkedet som evner å lage så store tap og dermed en så stor krise som den vi har hatt.
Felles pengepolitikk og fravær av felles finanspolitikk kan bidra til at europeiske land ikke vil kopiere Japans tapte tiår.
“Makroøkonomi dreier seg om så uendelig mye mer enn størrelsen på offentlig utgifter, hvilken multiplikator utgiftene har, korte nominelle renter og faren for likviditetsfeller.”
“Moderne, såkalt “mikrofundert” makroøkonomi dreier seg om nøkternt og enkelt å skape forutsigbare rammebetingelser som korrigerer for markedssvikter, asymmetrisk informasjon, begrenset individuell rasjonalitet, med mye mer, og med det legge forholdene til rette for produktivitet og velstandsvekst.”
Et av de viktigste spørsmålene innen makroøkonomifaget er hvor stor arbeidsmarkedsdynamikk en tror at det er i en økonomi. Om en tror at denne dynamikken er stor eller liten vil ha stor betydning for de politikkrådene en gir. Grunnen til dette er at arbeidsmarkedet er så viktig for verdiskapningen i samfunnet. Den økonomiske politikken er vellykket om en klarer å ha full sysselsetning, og at arbeidsstyrken hele tiden beveger seg mot mer produktive arbeidsplasser. Jo raskere en får arbeidsstyrken til å bevege seg mot mer produktive arbeidsplasser jo raskere vil den økonomiske veksten i samfunnet være, litt enkelt sagt.
Dn.no skriver: ”Selv om sentralbanksjef Svein Gjedrem inviterer til kjøpefest, holder nordmenn hardt på lommeboken.” Grunnen til dette utsagnet er tall fra SSB som viser at forbruket falt også i februar.
Norges Bank har et problem, de ønsker å stimulere økonomien ved hjelp av renten samtidig som de ønsker å holde renteforventningene oppe slik at lånebelastningen ikke blir for stor. Derfor holder Norges Bank renten lav, samtidig som visesentralbanksjef Jan F. Qvigstad uttaler at renten kan komme opp i 9%
“Vi kan ikke som på 1970-tallet la renten være lav over lang tid i et forsøk på å oppnå varig høyere produksjon. Da får vi store svigninger og høy inflasjon.”
Svein Gjedrem kommer med en advarsel i sin årstale om ikke å gjenta feilen fra 1970-tallet om å tro at pengepolitikken kan tillegges mål utover å holde inflasjonen lav og stabil.
Når etterspørselen svikter:
1. Sett renten ned
2. Når renten nærmer seg null, øk offentlige utgifter eller reduser skatter – men dette må ikke påvirke de langsiktige prioriteringene
Når konjunkturene snur:
3. Reduser offentlig utgifter eller øk skatter
4. Sett renten opp mot normalt nivå
Norges Bank foretok i dag sin andre renteheving på rad, slik at styringsrenten nå er på 1,75%. Samtidig gir Norges Bank klart uttrykk for at de fortsatt holder seg til strategien fra sist pengepolitiske rapport. I tråd med denne strategien ble det gjort en vurdering på om rentehevingen burde komme på dette møtet eller på møtet i februar. Når endringen kom allerede nå skal det skje mye for at renten skal endres også i februar. Om det kommer en strategiendring så høres det ut som om den vil komme i forbindelse med neste pengepolitiske rapport. Vi kan kanskje håpe på at dagens signaler og signalene fra sist møte tyder på en noe mer proaktiv sentralbank.
Det er ikke ofte økonomer sier “hva var det jeg sa”. Ganske enkelt fordi vi stort sett tar feil, fordi vi vet at vi like gjerne kunne fått feil, løsningen vår kan fortsatt bli feil eller vi vet at vi lett kan ta feil neste gang. Likevel kan det noen ganger være nyttig å dra frem gamle analyser hvor en har prøvd å se langt fram i tid, da disse ikke er tåkelagt av det siste makroøkonomiske nøkkeltallet, og bruke denne til å si noe om nåtiden.
I debatten om vi har hollandsk syke i Norge har det blitt sagt at antallet ansatte i offentlig sektor vokser for raskt, nå sist av tidligere Hydrosjef og statsråd Eivind Reiten. Her ønsker vi å vise frem tall fra SSB for å vise hvordan sysselsettingen i de forskjellige sektorene faktisk har utviklet seg.
Jeg har stjålet overskriften som professor Kai Leitemo brukte i sin kronikk i Dagens Næringsliv 27. oktober. Han oppsummerer lærdommen for pengepolitikken de siste årene i to nye hovedprinsipp: ”Normal rente” i normale tider og ”Robust kontroll” for å avverge skrekksenarioer. Leitemo mener at det er plass til denne tilpasningen innenfor dagens inflasjonsmål.
”Normal rente” en normal rentesone mellom 8 og 2 prosent, i perioder med høy ressursutnyttelse og høy økonomisk vekst bør renten likevel ikke settes under 3 prosent.
”Robust kontroll” i tilfeller hvor en ønsker å motvirke skrekksenarioer, som økonomisk depresjon, skal Sentralbanken sette renten hurtig ned til spesielt lavt nivå.
Gjedrems setning under sitt etter hvert kjente foredrag i regi av Centre for Monetary Economics (CME) ved Handelshøyskolen BI, onsdag 30. september 2009, kan tolkes i den samme retningen som Kai Leitemo.
“…, men vi bør nok ha et nokså langt tidsperspektiv for når inflasjonsmålet skal nås, slik at eventuelle ubalanser som kan forstyrre aktiviteten og inflasjonen et stykke fram i tid , blir søkt tatt hensyn til.”
I mer enn 4000 år var gull knyttet opp til eller ble brukt som betalingsmiddel. Gull hadde sammen med sølv alle de viktigste egenskapene som trengs for å kunne fungere som betalingsmiddel.
Noe av det som skapte problemet under finanskrisen var at bankene og finansmyndighetene i verden undervurderte effektene av at risikoen i boligmarkedet samvarierer. Til vanlig om en ser på en og en bolig hver for seg er risikoen veldig liten, problemet kommer av at alle betalingsproblemene av boliglån kommer samtidig og at dette skjer mens boligprisene faller. Både bankene selv og finansmyndighetene i mange land undervurderte dermed bankenes risiko, og dette var en av hovedgrunnene bak finanskrisen.
“One of us (Akerlof) remembers a dinner conversation a few years ago. During the housing boom a distant relative from Norway – by marriage by marriage by marriage, known only from a brief encounter at a family wedding – had reportedly bougth a house in Trondheim, for more than $ 1 million. That seemed like a lot of money – perhaps not for New York, Tokyo, London, San Francisco, Berlin or even for Oslo – but certainly for Trondheim, up the Norwegian coast, on the edge of settlement, and vying for the title of most northern city. Nor was it a mansion. This thought remained quietly parked in Akerlof’s brain classified along with other observations that property values were high in Scandinavia.”
….
“Recently Akerlof told his co-author, Shiller, that he had been wondering if he should have given more thoughet to the Trondheim story. We discussed the matter. This seems to be a mental lapse, accepting this story of the high price as nothing more than an insignificant oddity. On the contrary, Akerlof should have seen it as an incongruity requiring active thought, to be resolved within the context of a lager view of the markets.”
Fra boken “Animal Spirits: How Human Psychology Drives the Economy, and Why It Matters for Global Capitalism” av George A. Akerlof Nobel-vinner 2001 og Robert J. Shiller.
“Veksten i verdensøkonomien har gått noe bedre enn ventet, men den har basert seg på kunstig åndedrett. Det er den sterke økonomiske politikken som har bidratt til å holde aktiviteten oppe.”
“Her vil vi stå ovenfor et dilemma; fases tiltakene for raskt ut så kan det gå galt og fases de for sent ut så kan det også gå galt. Så her må det være en nennsom hånd i utfasingen av tiltakene.”
Visesentralbanksjef Jan F. Qvigstad, Rentemøte, Pressekonferanse 23. september 2009
Norges Banks operative gjennomføring av pengepolitikken rettes inn mot lav og stabil inflasjon. Det operative målet for pengepolitikken skal være en årsvekst i konsumprisene som over tid er nær 2,5 prosent. Pengepolitikken skal samtidig sikte mot stabilitet i den norske kronens internasjonale verdi og understøtte finanspolitikken ved å bidra til å stabilisere utviklingen i produksjon og sysselsetning. Dette er hva vi kaller et fleksibelt inflasjonsmål.
Inflasjon er en sentral størrelse i makroøkonomien, og spesielt for pengepolitikken etter innføringen av inflasjonsmålet. Inflasjon er også et av de begrepene som det er vanskeligst å få et godt grep på. Fordi det er et så sentralt begrep, vil jeg likevel ta for meg noen viktige sider ved inflasjon og hvorfor vi ønsker å kontrollere den. Jeg har her valgt å gjøre en rekke grove forenklinger, men det syntes nødvendig for å få fram hovedkonseptene.
Med inflasjon forstår vi en vedvarende økning i prisnivået, en kjøper får stadig mindre for en gitt sum penger. Vi måler inflasjonen som en prosentvis endring av prisnivået i et land i løpet av en periode. I Norge er de viktigste målene for inflasjonen KPI, KPI-JAE og KPIXE.
Her ser vi bort i fra de problemene som skapes ved ekstreminflasjon slik vi hadde i Tyskland på slutten av 1920-tallet, i flere østeuropeiske land etter overgangen til markedsøkonomien eller i Zimbabwe nå nylig. Har likevel prøvd å liste opp noen av de viktigste grunnene til at myndighetene ikke ønsker at inflasjonen skal bli på for mange prosent. Denne artikkelen har sitt motstykke i artiklene Fordeler ved inflasjonen og Deflasjon.
Inflasjon gir både ulemper og fordeler for økonomien, her har vi prøvd å liste opp de viktigste fordelene. Ulempene med inflasjon er diskutert i Hvorfor er inflasjon et problem? og for å komplimentere prisendringsskalaen har vi også tatt for oss Deflasjon i en egen artikkel.
Motstykket til inflasjon er deflasjon. Deflasjon er en vedvarende nedgang i prisnivået, en kjøper vil få stadig mer for en gitt sum penger. Artikkelen er skrevet i sammenheng med to andre stykker, Hvorfor er inflasjon et problem? og Fordeler ved inflasjon.
Fant noe som jeg skrev tilbake i 2002, var ikke gamle karen, men var ganske interessant likevel. Det er en utregning som sier noe om lønnsomheten ved inflasjon når det gjelder boligkjøp. Vi har et regneeksempel hvor en kjøper en bolig som blir 100% lånefinansiert.
Fortsett å lese ‘Hvorfor inflasjonsdelen av renten er sparing’
“I made a mistake in presuming that the self-interests of organizations, specifically banks and others, were such as that they were best capable of protecting their own shareholders and their equity in the firms”
Former Federal Reserve Chairman Alan Greenspan i en høring i U.S. Congress
Boligmarkedet er i fortsatt godt driv og det blir mer og mer sannsynlig at overskriften i avisene 2. september blir “All time high i boligmarkedet” Frykten for høy arbeidsledighet holder på å sive ut av markedet og renteeffekten er påvei tilbake for fult. Så hvor mye av renteeffekten gjenstår? Vi kan få et hint fra grafen nedenfor, vi ser at renteeffekten på price-rent forholdet i Trondheim var større under siste rentebunn enn det den er nå. Om renten får stå som den viktigste effekten i boligmarkedet, så ligger alt til for ytterligere boligprisoppgang.
Eie- og leiepriser for Trondheim 1985 til juli 2009, kilde NEF og egen undersøkelse.
“Man får håpe de fleste land vil bruke sunn fornuft og ikke innfører inflasjonsmål. Min medfølelse går til de stakkars innbyggerne i de landene som likevel har gjort det.”
Joseph Stiglitz, nobelprisvinner i økonomi i 2001, uttalte seg kritisk til inflasjonsmålet som system i en kronikk i Aftenposten 20.09.2008
Stiglitz’ begrunnelse er at mye av prisendringene skyldes importvarer eller endringen i korn- og energipriser. Politikerne eller sentralbanksjefen bør ikke få skylden for denne prisendringen. I mange tilfeller er den importerte prisveksten så kraftig at sentralbanken må sette renten til helt uakseptable nivåer for å bringe inflasjonen ned til fastsatte nivåer. Eller i Norges tilfelle at en må senke renten fordi Kina produserer sine varer billigere. Botemidelet vil være mye verre enn sykdommen. Uten et inflasjonsmål vil man stå mye friere.
Hentet fra en diskusjon om inflasjonsmålet i Leiv Opstads kommende lærebok i makroøkonomi.
Mye har blitt sagt i det siste om økonomenes hegemoni, langt i fra alt er helt rettferdig. Slik jeg ser det beskrev the Economist saken ganske greit i nummeret den 18. juli, i en leder og to artikler om henholdsvis makroøkonomi og finansiell økonomi.
La oss se bort i fra de som kommer med den krasseste kritikken og mener løsningen er at vi slutter å tro på komparative fortrinn, gir opp det meste av handel mellom land og i det hele tatt går tilbake til det fantastiske lykkelandet menneskeheten levde i før vi begynte med slikt. The Economist deler som sagt temaet opp i makro/finans og dette har mye for seg. Fortsett å lese ‘Samfunnsøkonomiens tilstand’
Norges Bank valgte i dag nok en gang å senke styringsrenten, denne gangen med 0,25 prosent til 1,25 prosent. Vi setter igjen rekord i lave styringsrenter, den laveste styringsrenten vi hadde på 1900-tallet var 2,5 prosent. Hovedbegrunnelsen til Norges bank ligger, slik som den skal i følge forskriften, i at de forventer at inflasjonen er på vei under målet. Likevel er de vanskelig og ikke høre hva de sier om kronekursen og hensynet til konkurranseutsatt industri.
Historie om hva som skjedde i Andeby da pengebingen til Skrue ble tatt av en tornado og alle fikk store mengder med penger mellom hendene.
Historien ble for første gang utgitt på norsk i Donald Duck & Co. nr2 1952. Utgitt av Egmont Serieforlaget AS © Disney
Finn den her: (dette er altså en lenke)
Eller på Finansdepartenentes sider:
http://kontor.ungokonomi.no ved å gå i bokhylla til venstre. Det kommer opp en sirkel som det står Donald i.
I dag valgte hovedstyret i Norges Bank å senke styringsrenten med 0,5 prosentpoeng til 1,5%. Vi har nå den laveste styringsrenten i Norge noen sinne. Hovedbegrunnelsen for dette er selvfølgelig den svake utviklingen i verdensøkonomien. Eller ved å bruke sentralbankens egne ord: “Verdensøkonomien er inne i den dypeste lavkonjunkturen i etterkrigstiden”.
Hva hindrer Gjedrem i å lage 1000 milliarder og kjøpe aksjer for dem?
I økonomiske termer er det å senke renten og det å trykke penger nære substitutter. At Sentralbanken bruker renten til å lage penger, betyr ikke at Sentralbanken ikke i tillegg kan trykke penger. Når Norges bank likevel ikke velger å gjøre dette er det fordi det er knyttet kostnader til det å sprøyte penger inn i økonomien.
“Inflation is the one form of taxation that can be imposed without legislation.”
Milton Friedman (1912-2006), Nobelprisvinner i økonomi 1976
La oss si at Statens pensjonsfond – Utland, direkte og indirekte, har tapt 1000 milliarder norske kroner på finanskrisen.
Hva hindrer Gjedrem i å lage 1000 nye milliarder og kjøpe aksjer for dem?
Sim sala bim, og Oljefondet er igjen like stort som det burde være.
Siste kommentarer