Oekonomi.no er et ikke-kommersielt, ikke-politisk nettsted for kommentarer og debatt om økonomi.
Better City, Better Life
På et nylig besøk i Shanghai fikk jeg anledning til å besøke Expo 2010. Den gamle “Verdensutstillingen” har jo lang historie og det var på høy tid at det som nå har blitt verdens største eksportør fikk avholde arrangementet, faktisk som andre utviklingsland etter Sør-Korea.
Did you hear of the economist who dove into his swimming pool and broke his neck?
He forgot to seasonally adjust his pool.
Undertegnede var nylig tilbake i Shanghai, tre år etter forrige besøk. Byen som nå teller opp mot 20 millioner innbyggere (avhengig av hvilken definisjon man legger til grunn) har kan hende vært den viktigste katalysatoren for Kinas eventyrlige vekst siden Deng Xiaoping så smått begynte å åpne økonomien for 30 år siden.
I løpet av den siste uken har det i flere medier blitt diskutert om hvorvidt 4-prosentregelen for Statens pensjonsfond utland gjenspeiler fremtidig forventet avkastning i fondet. Finansministeren mener ja, mens flere av Norges ledende økonomer mener at vi ikke kan forvente å få 4 prosent realavkastning fremover og at vi dermed bør nedjustere pengebruken fra fondet i årene fremover. En ting er i alle fall sikkert, oljefondet er så stort at det er god grunn til å diskutere bruken og forvaltningen av fondet.
Ser vi bort fra alle eksternaliteter så hadde miljøvern vært kjempeenkelt. Regelen ville da ha vært: Tjen mest mulig penger, kjøp de varene som er billigst. Dette er kanskje det viktigste argumentet for miljøsavgifter. Innfører vi miljøavgifter slik at vi får kompensert for eksternalitetene, ville vi kunne følge den samme regelen. Og de billigste varene ville alltid vært de mest miljøvennlige. Billigst her er selvfølgelig ikke i absolutt forstand, men justert for kvalitet. Om du kommer til å bruke en genser i tre år istedenfor ett år så er den genseren du kommer til å bruke i tre år billigst selv om den absolutte prisen er dobbelt så høy. Da hadde miljøvern vært enkelt. For miljøvern bør være enkelt, da slipper vi at folk velger feil eller at det offentlige setter i gang feil tiltak.
Med jevne mellomrom domineres klimadebatten i Norge av om vi gjør for lite på hjemmebane – i «eget hus». Mindre kjent for mange er det at forskere, som Eivind Hovden og Gard Lindseth, har påvist en vridning fra nasjonale tiltak til global tenkning over tid.
I en nylig levert masteroppgave ved LSE har jeg sett på årsaker til dette skiftet, og dette er jeg blitt spurt om å skrive litt om her.
“De som eventuelt skulle lage en plan for norsk økonomi etter seilskutetiden, ville ikke hatt fantasi til å spå fremtiden. Automobil og jernbane. Telefon og radio. Etter hvert fly og fjernsyn. For ikke å snakke om aluminium, fiskeoppdrett og olje.”
“Økonomisk fremgang og vekst lar seg ikke planlegge ned til detaljer. Myndighetenes oppgaver er å sørge for gode og stabile rammebetingelser innen hvilke den enkelte kan utfolde seg.”
“Det beste vi kan gjøre er å se til at norsk arbeidskraft har god utdannelse og god arbeidsmoral når antall arbeidshender som oljesektoren med underliggende leverandørforetak har behov for, synker.” Fortsett å lese ‘Når oljen tar slutt’
Vi kom tilfeldigvis over et tilsvar til vårt innlegg Boligsparing for ungdom virker ikke av Stig Flesland, redaktør av Skattebetaleren.
Innlegget er et godt eksempel på hva som er feil med skattedebatten i Norge.
En er ikke interessert i et godt og rettferdig skattesystem som gir insentiver som gir økonomisk vekst eller som støtter opp om gode samfunnsformål. En er interessert i skattemessige smutthull som sikrer sine støttegrupper lavest mulig skatt.
Dagsrevyen hadde i dag en reportasje på en av oekonomi.no sine gamle kjepphester, offentlige påleggs påvirkning på boligprisene og de sosiale virkningene dette har.
Endringene i boligpris slike offentlige pålegg medfører, universell standard er bare en av mange, er de største velferdsoverføringene vi har.
The Economist skriver en god sak om statsgjeld. Hvor mye statsgjeld det er forsvarlig å ta opp er et tema som har vært mye opp i internasjonal økonomisk debatt, mens det naturlig nok har vært mindre aktuelt i et land som sitter på utenlandske aktiva (i.e. Oljefondet) og knapt har noen offentlig gjeld utover regninger som forfaller et par måneder frem i tid.
Krisen vi nå er inne i har blitt omtalt som den verste siden den store depresjonen. Vi begynte å se de første tegnene til en gryende krise mot slutten av 2007, og ble overrasket over styrken på krisen utover høsten 2008.
I kommentaren Veien til krisen, skrev vi om de bakenforliggende forklaringene for hvorfor krisen ble så sterk som den ble.
“ Newer fall in love with any investment, you will lose your shirt.”
Professor D. Scribner
Vi har kommet så langt inn i krisen i verdensøkonomien at det begynner å bli lettere å se årsakene bak den og hvorfor den ble så sterk. Ikke overraskende kommer den fra arbeidsmarkedet, fra konkurranse fra nye markeder og feil i måten denne konkurransen ble møtt på av myndighetene.
I starten var det mange som pekte på finansmarkedene, men det er kun arbeidsmarkedet som evner å lage så store tap og dermed en så stor krise som den vi har hatt.
Tidligere har vi skrevet innlegget …certainly for Trondheim, der vi dro frem et sitat fra boken “Animal Spirits: How Human Psychology Drives the Economy, and Why It Matters for Global Capitalism” av George A. Akerlof Nobel-vinner 2001 og Robert J. Shiller.
Her kommenterte de at når boligprisene i Trondheim av alle byer hadde nådd, 1 million dollar så måtte det være noe spesielt på gang i boligmarkedet verden over.
I dagens Adresseavisen skriver de om boliger i Trondheim som nå omsettes for rundt 10 millioner norske kroner (dollarkurs), altså langt over hva Akerlof fikk høre om i et bryllup for noen år siden.
Felles pengepolitikk og fravær av felles finanspolitikk kan bidra til at europeiske land ikke vil kopiere Japans tapte tiår.
“Makroøkonomi dreier seg om så uendelig mye mer enn størrelsen på offentlig utgifter, hvilken multiplikator utgiftene har, korte nominelle renter og faren for likviditetsfeller.”
“Moderne, såkalt “mikrofundert” makroøkonomi dreier seg om nøkternt og enkelt å skape forutsigbare rammebetingelser som korrigerer for markedssvikter, asymmetrisk informasjon, begrenset individuell rasjonalitet, med mye mer, og med det legge forholdene til rette for produktivitet og velstandsvekst.”
Et av de viktigste spørsmålene innen makroøkonomifaget er hvor stor arbeidsmarkedsdynamikk en tror at det er i en økonomi. Om en tror at denne dynamikken er stor eller liten vil ha stor betydning for de politikkrådene en gir. Grunnen til dette er at arbeidsmarkedet er så viktig for verdiskapningen i samfunnet. Den økonomiske politikken er vellykket om en klarer å ha full sysselsetning, og at arbeidsstyrken hele tiden beveger seg mot mer produktive arbeidsplasser. Jo raskere en får arbeidsstyrken til å bevege seg mot mer produktive arbeidsplasser jo raskere vil den økonomiske veksten i samfunnet være, litt enkelt sagt.
Aftenposten hadde på fredag tittelen “Hver tredje student ombestemmer seg” som hovedoppslag i papirutgaven og følger opp i dag. Problemstillingen er helt reell, men jeg har en korreksjon som mange har glemt. Kjetil Storesletten (UiO) er en av de som kommer med påstanden at det er “gratis å studere”, men dette er først og fremst et informasjonsproblem og ikke et insentivproblem.
Aksepterer vi at utslippet av klimagasser er for stort og må reduseres, blir det neste spørsmålet:
“Hvor dårlig tid har vi?”
For å få til en vellykket reduksjon av klimagasser, er vi helt avhengig av å benytte de ressursene vi er villige til å benytte på klimagassreduksjon mest mulig effektivt. I en verden med fattigdom vil det alltid være mangel på ressurser.
Vi har fått nytt utseende på Oekonomi.no, nå er det K2-temaet som gjelder. Det blir noen små endringer på utseendet fremover, men ingenting revolusjonerende.
Bergens Tidende har over en periode skrevet om parkering ved Haukeland Sykehus. Det er lett å ha sympati med folk som må ut med tusenlapper for å kunne besøke terminalt syke pasienter, men dette er et villspor for å diskutere hvilket prisnivå parkeringen bør ligge på – eller i alle fall ikke et argument for at prisene bør ned.
Under George W. Bush sin presidentperiode trakk vi nordmenn på smilebåndene over at amerikanerne kunne støtte opp om presidentens økonomiske politikk og skatteletter.
Vi kommenterte at amerikanerne var så oppsatt på den amerikanske drømmen at alle trodde at de kom til å komme blant de 1% rikeste og dermed dra nytte av Bush sin politikk.
I Norge er drømmen en stor, fin og dyr bolig. Alle tror at vi kommer til å oppnå denne drømmen og støtter et system hvor de største og fineste boligene får store skattesubsidier, mens det kun er et fåtall av oss som faktisk blir så rike at vi virkelig drar nytte av politikken.
Det er nyhetssommer. Da pleier nettavisene stort sett å skrive av hverandres saker, men av og til må de lage en sak for skams skyld. En enkel sak da er å ringe noen stortingspolitikere som gjerne vil ha navnet sitt i media i agurktiden og spørre dem om noe som ikke er en nyhet, for eksempel om de ønsker at staten skal eie litt eller alt av et selskap. Og så kan man følge opp med at noen politikere som mener noe annet får ordet.
At vi som skriver på oekonomi.no synes det er en dårlig idé at staten skal kjøpe selskaper uten å ha noen spesielt god grunn til det er dekket før. Og bare for å understreke, det å “sikre at virksomheten blir i Norge” er den mest effektive måten å lage nasjonale “champions” som på ingen måte kan konkurrere med noe som helst og suger penger fra statskassen eller kundene sine til man sanerer eller konkurranseutsetter.
Spørsmålet om hvor mye av overskuddet Statkraft skal få beholde og ønsket om at de skal få tilført ekstra kapital for å kunne satse i utlandet kommer stadig opp i den offentlige debatten. Det som slår meg er at Statkraft er gode til å drive med lobbing og at det er mange inkonsekvente mennesker i dette landet.
Hvorfor mener mennesker som eller uttaler seg negativt til offentlig eierskap at Statkraft skap få vokse seg større både i Norge og internasjonalt? Hvorfor er det bedre med et stort Statkraft enn at staten skal eie aksjer i SAS eller i Aker Solutions?
Economists don’t answer to questions others make because they know what the answer is. They answer because they are asked.
I dagens Dagens Næringsliv (29.juni) prøver en rekke eksperter å spå om utviklingen i boligprisene fremover. Dette er en ytterst vanskelig øvelse, spesielt i perioder uten en klar trend. Vi har dårlige modeller for å forklare hva som påvirker boligprisene på kort sikt, og det vil alltid komme nye sjokk som vil føre til at resultatet vil avvike fra de forutsetningene en brukte når en gjorde analysen.
Når ekspertene i DN uttaler seg diskuterer de gjerne prisene i år til år gjennomsnitt. En sammenligner gjennomsnittprisene i 2009 med gjennomsnittet i 2010 og så videre. Grunnen til at det blir gjort på denne måten er at en ønsker å kvitte seg med de svakhetene de månedlige tallene representerer gjennom sesongvariasjoner og statistiske måleproblemer. Ulempen er at en reduserer forståelsen for vanlige lesere. Det forklarer også hvorfor ekspertene synes å være veldig enige om prisene i 2010, men uenige om prisutviklingen i 2011. Ettersom halve 2010 allerede er ferdig, må prisene endre seg veldig mye i slutten av året for at det skal gjøre store utslag i gjennomsnittet for 2010. Usikkerheten blir dermed mye større når det kommer til 2011.
Atikkelen under sto på trykk i DN, 14. juni 2010.
Boligsparing for ungdom (BSU) er til ugunst for unge boligkjøpere hvis ordningen brukes av mange og øker boligsparingen mye, og den er usosial dersom kun få, ressurssterke benytter seg av ordningen, skriver doktorgradsstudent Are Oust.
BSU er et forsøk på å subsidiere unge boligkjøpere slik at de enklere skal få etablert seg som boligeiere. Når en innfører en subsidie, vil det alltid være en fordeling av denne subsidien mellom kjøper og selger. Hvordan ordningen er utformet, pluss egenskapene ved godet, vil avgjøre hvor mye av subsidien hver av partene får.
Sverre Juul-Hansen og Henrik Aarstad hadde en gjestekronikk i DN 21. mai, og de har vært så snille at de har latt oss legge ut deres kronikk her. De er sisteårs studenter ved Industriell Økonomi og Teknologiledelse ved NTNU
Høyres skattepolitiske talsmann Gunnar Gundersen uttaler til DN.no den 3. mars at høyere egenkapitalskrav for boligkjøpere må følges opp av en utvidelse av BSU-ordningen. Vi vil gjerne tilbakevise Gundersens påstand om at BSU-ordningen er et treffsikkert virkemiddel. I stedet finner vi at ordningen bidrar til å øke de sosiale forskjellene blant unge.
Boligsparing for ungdom (BSU) er en ordning som gir ungdom under 34 år skattefradrag for sparing til bolig. I dag gis det 20% skattefradrag for årlige beløp inntil kr 20 000, mot at midlene en gang i fremtiden benyttes til finansiering av første bolig. Inntil dette er pengene låst på konto hos banken til en relativt hyggelig rente. Ordningen bejubles av såvel banker som myndigheter, og har ikke uventet oppnådd stor popularitet.
FrP sin finanspolitiske talsmann Ulf Leirstein mener Regjeringen gjennom revidert budsjett gir inntrykk av at de mener Norge er et fattig land.
men…
“Det er bedre å tro at en er litt fattigere enn hva en er og våkne opp med litt penger til overs, enn å tro at en er rik og våkne opp som Hellas.”
Hellas burde ha lært oss at det er farlig å tro at en er rikere enn det en egentlig er og bruke mer penger enn en egentlig har. Selv om Oljefondet kan virke uhorvelig stort, så skal det deles på svært mange mennesker. Den norske stat har store forpliktelser i fremtiden, så det er vel minst like sannsynlig at Regjeringen bruker for mye penger som at den bruker for lite.
“THERE ARE IDIOTS. Look around”
slik startet Lawrence Summers, en av Obama økonomiske rådgivere en av sine artikler hvor han argument for at vi som økonomer må være forsiktige med å ta forutsetningen om full rasjonalitet.
Journalistens favorittbilde på markedet har de siste dagene vært blodjagende ulver. Markedet blir fremstilt som jaktende udyr som går til angrep på det svakeste byttet i flokken, et bytte som denne gangen tilfeldigvis var Hellas.
Markedet er ikke blodjagende ulver, de er ei gammel bestemor som har satt alle sparepengene sine i banken, for så å finne ut at de kanskje hadde vært like trygge i madrassen. Litt for lettskremt kanskje, men det er slik gamle damer noen ganger kan være når det kommer til sparepengene sine.
Siste kommentarer