Studenter som ombestemmer seg


Aftenposten hadde på fredag tittelen «Hver tredje student ombestemmer seg» som hovedoppslag i papirutgaven og følger opp i dag. Problemstillingen er helt reell, men jeg har en korreksjon som mange har glemt. Kjetil Storesletten (UiO) er en av de som kommer med påstanden at det er «gratis å studere», men dette er først og fremst et informasjonsproblem og ikke et insentivproblem.

For å starte med hovedpoenget mitt,  kostnaden ved å studere er betydelig. At studenten ikke bærer hele kostnaden får så være, men jeg er rimelig sikker på at den største biten av kostnaden er tapt arbeidsfortjeneste og redusert livslønn. Jeg antar nettokostnaden for studenten kan være noe sånt som gjennomsnittslønnen minus skatt, minus stipendandelen av studielånet, la oss si 200 000. Det er godt mulig at denne kostnaden er skjult for mange studenter, men dette bør være et enkelt problem å ordne opp i. Gevinsten er det man eventuelt måtte ha igjen for et år med «overflødige studier», dette varierer nok mye med fagkombinasjoner, hva man gjør ut av året, et cetera. Jeg ønsker velkommen Storesletten sitt forslag om å opprette en database med opplysninger om yrkesdeltakelse, jobbsted og lønn for studier. Så snart det blir litt kritisk masse på datasettet bør det dessuten kunne leses ut hvilke kombinasjoner av studier som lønner seg og hvilke som absolutt ikke gjør det.

For samfunnet for øvrig er kostnaden det det koster for en studieplass (varierer enormt med type studium og studiested), studiestøtten og netto tapte skatteinntekter. Summen av dette er betydelig, men dette er ment å dekke opp for eksternalitetene ved at arbeidskraften blir mer produktiv i fremtiden og dermed genererer mer skatteinntekter. At disse eksternalitetene er mindre ved at folk shopper grunnfag/årsstudium i ikke-relaterte fag til hovedutdanningen enn ved å bygge på med høyere grad er opplagt. Men hvis vi skal følge dette prinsippet fullt ut så skal det gis høyere studiestøtte til de utdanningene der folk får jobb – neppe politisk spiselig. Databasen som sier hva man kan forvente i lønn hjelper nok noe, men jeg tviler på om vi ser fullstendig likevekt i valg av utdanningsretning med det aller første…

En siste sak er at det finnes begrensninger allerede. Lånekassen gir ikke stipend til forsinkelser utover ett år uten «gyldig» grunn. Dessuten er det en maksgrense på åtte år med studiestøtte som man fort kan stange opp i hvis man kombinerer avbrutte utdanninger med høyere grad. Mulig noe av dette kan justeres noe, men den store gevinsten ligger nok i at vordende studenter blir bedre informert om hva de faktisk velger – hva det koster og hva de kan forvente å få igjen for det.


4 kommentarer til “Studenter som ombestemmer seg”

  1. Selv med databaser og rådgiving så er det vannskelig å vite om studiet passer for deg. Mange universitetsstudier finnes ikke på VGS-nivå og de som finnes i navnet er ofte to forskjellige ting.

    Det finnes vel også fordeler ved at studenten bytter studium. Man kan slippe at personen bytter senere eller bevisst søker ikke-relevant jobb. Det kan jo også hende at personen vil oppnå større ting i det nye studievalget enn personen ville i det gamle. Får legge til at det første året i mange studier kanskje burde vært allmennkunnskap.

  2. Bevares, gitt at noen har havnet på feil studie så er det nok langt bedre at de kommer seg over på riktig spor (og jeg tok selv et grunnfag i juss før jeg kom i gang med økonomistudier og hadde nok godt av det). Men, jeg står på at dette kan løses på en langt billigere måte, dersom incentivene hadde vært mer rendyrket ville mye ha løst seg av seg selv.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *