Klima og rettferdighet

Under klimaforhandlingene i Cancun, og for så vidt også i den hjemlige norske debatten, så er rettferdighet et viktig tema. Problemet med rettferdighet er at rettferdighet veldig sjelden er allment. Rettferdighet har så å si alltid mange sider, så også når det gjelder hvem som skal betale for kutt i klimagassutslipp. Vi vil her diskutere rettferdighet med utgangspunkt i teori som vi kjenner fra skatt. Kutt i klimagassutslipp har både finansieringsside og en mer praktisk side. Her vil vi ta for oss finansieringssiden ved kutt i klimagassutslipp.

Fra skatt har vi to hovedprinsipper om rettferdighet.

Horisontal rettferdighet

I likhet med for skatt så er dette prinsippet det enkleste når det kommer til klimagasser. Prinsippet sier noe så enkelt at alle klimagasser skal behandles likt. Dette er det stort sett bred enighet om. I oppfølgingen av Kyoto-avtalen regner en om alle de forskjellige klimagassene til CO2-ekvivalenter. De viktigste klimagassene er CO2, Metan og N2O. En liste over ulike klimagasser og deres oppvarmingspotensiale finnes på klimakonvensjonens hjemmeside.

Vertikal rettferdighet

Prinsippet om vertikal rettferdighet, er i klimaspørsmålet som alltid ellers mye mer komplisert enten en snakker internt mellom i et land eller mellom land som i Cancun og går direkte på hvordan klimagassutslippskutt skal finansieres. Forenklet så kan en si at dette rettferdighetsprinsippet sier at mer skal bidra med mer. Problemet er bare at det er mange definisjoner på hva mer er.

Det er gjerne fire prinsipper/hensyn som trekkes fram når begrepet vertikal rettferdighet skal presiseres:

Minsteofferprinsippet:

Finansieringsbyrden bør fordeles slik at den totalt sett blir minst mulig. Dersom en antar at grensenytten av inntekt er avtagende, følger det at de med høy inntekt bør bære en relativt større andel av finansieringsbyrden enn de med lav inntekt. Eller, for land, at de landene som er rike skal bidra med mer av finansieringen enn hva fattige land skal. Relativt sett så vil fattige eller fattige land ha en mye større fall i nytte ved et kutt i forbruket sitt enn en rik person eller rikt land.
Dette er veldig enkelt og rett fram, samtidig som det er vanskelig og problematisk. Enkelt fordi at om alle ønsker å få til utslippskutt så er kan det virke rettferdig at de som har mest, er rikest, skal betale mest for dette. Vanskelig fordi vi gjennom dette prinsippet overhode ikke knytter finansieringsbyrden opp i mot forbruk.

Nytteprinsippet:

Nytteprinsippet kan her deles opp og sees på som to forskjellige nytter.

Nytten av utslippskutt

Dette prinsippet er helt sikkert blant de minst aksepterte, men det ligger der og må være med. Land har forskjellig nytte av at klimagassutslippene kuttes. Noen land rammes i stor grad, andre land rammes i liten grad. Vi vil ganske nesten helt sikkert se at land som vil rammes i stor grad vil måtte ta en større del av kostnaden enn land som rammes i liten grad. Her tar vi da også med kostnadene ved klimaendringer. Allerede ved 2 gradersmålet er det store kostnader som vil ramme land svært forskjellig.

Nytten av å slippe ut klimagasser

Finansieringsbyrden bør fordeles etter den nytte det enkelte land eller forbruker har eller har hatt av å slippe ut klimagasser. Dette er et prinsipp som mange her sikkert kjenner seg igjen i. De som slipper ut klimagasser skal også betale for utslippene. For oss nordmenn så er dette gjerne et viktig prinsipp. Vi tenker at det er en selvfølge at store utslippsland automatisk skal bære en tilsvarende finansieringsbyrde. Eller de som slipper ut mye nasjonalt om det er en industribedrift, eller en person som kjører mye. Teknisk så vil dette forenkle en god del fordi da kan vi benytte miljøavgifter som enkelt og godt fordeler resurser slik at den samfunnsøkonomiske kostnaden ved kuttene blir minst mulig. Men det er verdt å merke seg at dette er bare et av flere rettferdighetsprinsipper som kan gjøres gjeldende.

Finansieringsevneprinsippet:

Finansieringsbyrden bør fordeles ut i fra landets eller personens evne til å bære den. Dette prinsippet setter land som Norge med store utenlandsfordringer og overskudd i en utsatt posisjon. Prinsippet sier i grunn at en ikke bare skal se på hvor rikt landet eller enkeltpersonen faktisk er, men også hvor enkelt det er for landet eller personen å bære byrden. Et land som er hardt rammet av finanskrisen bør således slippe billigere unna enn land med tilgjengelige likvider, i alle fall på kort sikt. Dette prinsippet er det sikkert ikke bare Norge som ikke liker, men også land som Kina har store overskudd og har dermed mulighet til å bære mye av kostnaden. I Norge vil vi sikkert si at dette er et tullete prinsipp, som gir helt gale insentiver, men samtidig så er det et rettferdighetsprinsipp som vi i utbredt grad benytter oss av i skattepolitikken.

Fordelingshensyn:

Finansieringsbyrden ved klimagassutslippskutt bør innebære at de rikeste betaler mer. Her ettersom vi kun ser på finansieringen, blir dette prinsippet veldig likt minsteofferprinsippet. Rike land og rike personer bør betale mer for klimagassutslippskutt enn fattige land eller fattige personer. Det er et enkelt prinsipp, men for eksempel i Norge så har vi ikke sett at skattesystemet har blitt gjort mer progressivt for å få til større kutt i klimagassutslipp. Subsidiering av klimatiltak er en del av dette bildet ettersom vi allerede har et progressivt skattesystem, men subsidiene treffer ofte de rike og vi ser i liten grad kompensasjon av miljøavgifter.

Sluttkommentar

Her har vi kun sett på rettferdighet knyttet til finansiering av klimagassutslippskutt, under forutsettingen om at klimagassutslippet bør skje der det er billigst totalt sett. Dette stemmer godt med et annet prinsipp som vi kjenner om at en skal sørge for at den samfunnsøkonomiske kostnaden ved finansiering av klimagassutslippene blir minst mulig. Dette er en grunnholdning som Norge gjerne har i klimaforhandlinger og som langt på vei har fått gjennomslag i Kyoto-avtalen med bl.a. det kvoteregimet en ser der. Men i forhandlingene ser en også et rettferdighetskrav som går på at de rike landene også må ta kutt hjemme, noe som er høyst forståelig. Vi har også dimensjoner som at land har forskjellige naturgitte forutsetninger for lave utslipp og forskjellige behov for utslipp. Dette er dimensjoner som implisitt også er tatt inn i Kyoto-avtalen ved at en tar utgangspunkt i 1990 nivået med noen justeringer og tillater utviklingsland å øke sine utslipp. Dette gir ytterligere en rettferdighetsdimensjon som vi ikke skal diskutere her.

En velger gjerne rettferdighetsyn ut i fra sin egen posisjon, dette ser vi også i forhold til klima. Dette ser vi også klart på Norges utgangspunkt, vi kjører ganske hardt på prinsippet om at de som står for utslippene også skal betale. I tillegg så støtter vi at rike land skal betale litt mer, men her er beløpene små. Men rettferdighet kan tenkes i mange dimensjoner uten at den ene nødvendigvis trumfer den andre. Så er vi egentlig villige til å bidra nok til å få til en løsning? Eller er vi mest opptatt av å tenke at de andres posisjon er urimelig og urettferdig?

Vi velger egne forutsetninger, egne definisjoner og fokuserer på eget rettferdighetssyn. Derfor gjelder regelen her som alltid ellers:

Bidrar du bare med det du føler er rettferdig, da bidrar du med for lite.

0 kommentarer til “Klima og rettferdighet”


  • Ingen kommentarer

Skriv en kommentar