Styringsrenten, del 3


Oppdatering:

Norges Bank har fortsatt en av verdens laveste styringsrenter, noe som er med å forklare at kronekursen tanker ettersom flere andre sentralbanker gjennomfører hyppigere og større rentehevinger.

Med stimulerende pengepolitikk gjennom sterkt negativ realrente er inflasjonen, ikke overraskende, fortsatt svært høy. Effekten av ytterligere svekket valuta kommer i tillegg, denne forventes å fases inn fremover. Noen innlegg i debatten har tidligere hevdet at inflasjonen utelukkende var en importert effekt av flaskehalser etter COVID-19, det engelske uttrykket «aged like milk» kan vel passe bra.

Lønnsoppgjøret (LO/YS/NHO) la seg på cirka null (dvs. høyt nominelt, men i tråd med inflasjonen), tendensen så langt er vel at de etterfølgende oppgjørene går over (inkludert at landbruket krever 171 000 per årsverk og Staten tilbyr 91 000) og så får man anta at mange vil skifte arbeidsgiver til en ekstremt lønnsom eksportindustri i et fortsatt godt arbeidsmarked.

Anekdotiske observasjoner tyder på at folk begynner å tilpasse seg en høy og ujevn inflasjon og valutakurs, se for eksempel mistilliten mellom partene i lønnsoppgjøret og utenlandsferiereisende som spekulerer i når de skal betale ferieutgifter.

Summa summarum er det ingenting som tyder på at sentralbanken kommer til å gjøre noen virkningsfulle grep for å dempe inflasjonen, plan A, B og C synes å være at dette skal blåse over av seg selv.

I pengepolitisk rapport 1/2023 antydet Norges Bank at renten skulle senkes fra ca 2024 og inflasjonen var planlagt høyere enn inflasjonsmålet frem til 2027. I etterkant har jo kronen svekket seg enda mer som vil gi enda mer inflasjon. Det er vanskelig å forstå at dette kan være i tråd med mandatet, men det synes heller ikke å ha noen konsekvenser.


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *