Shanghai – tre år etter

Undertegnede var nylig tilbake i Shanghai, tre år etter forrige besøk. Byen som nå teller opp mot 20 millioner innbyggere (avhengig av hvilken definisjon man legger til grunn) har kan hende vært den viktigste katalysatoren for Kinas eventyrlige vekst siden Deng Xiaoping så smått begynte å åpne økonomien for 30 år siden.

Hva er så inntrykket jeg sitter igjen med? Den største endringen er at det har blitt «mer av alt». Gatene er fylt med flere folk; nye skyskrapere spretter opp som sopp på en regnværsdag i flere distrikter; undergrunnsbanenettet har økt fra tre til tretten linjer og vognene som før var halvfulle er nå konsekvent tettpakket i det aller meste av indre by; Gucci, Prada, Dior og Cartier åpner flere butikker i stadig nye upscale kjøpesentre, et cetera. Sammenlignet med for tre år siden så er det slående hvor mye prisene har steget, mange produkter som før var betydelig billigere i Kina finner man nå for omtrent samme prisnivå i Oslo, en del varer er sågar billigere i Norge. Dette gjelder selvsagt vestlige varer, men også lokale varer med liten apell til turister (for eksempel ginseng-røtter til mange tusen kroner). Da har jeg nok som ikke-kinesisktalende besøkende ikke klart å vanke i de samme butikkene som en gjennomsnittlig kineser, men jeg har i det minste kommet meg ut av sentrum og langt bort fra de kjøpesentrene og handlegatene man må regne med er dyre, dvs i tilknytning til fancy hoteller, dyre boområder og ulike «high-streets».

Det er ikke bare i Shanghai at pengebruken ikke kjenner grenser. Jeg var en tur til Nanjing, på ingen måte «backwaters», men tross alt en «tier 2»-by etter kinesisk målestokk i moderne tid. Fra togstasjonen er noe av det første som møter deg god utsikt til Nanjing’s skyline, denne domineres av nye «Nanjing Greenland Financial Center» på 89 etasjer men har også mange andre høye bygg. Nanjing har mange millioner innbyggere, men med god plass til å bygge i de fleste retninger så er det ikke mangel på plass og høye eiendomspriser som har gjort det nødvendig å bygge så langt i høyden, det må være et betydelig element av prestisje som fører til at man bygger slike signaturbygg. Toget var for øvrig oppe i 320 km/t underveis, neppe noe billig prosjekt det heller.

En kan spørre seg om det er Kinas århundre som er i anmarsj. Kanskje, men tanken min var ofte Japan på åttitallet. Ikke har jeg vært i Japan og ikke var jeg gammel nok da Japans økonomi tok et svalestup de fortsatt ikke er kommet seg etter. Strengt tatt måtte man vel nesten vært amerikaner for å vite følelsen av at nå kommer det noen og tar oss igjen. Likevel, her var det opplagt mange feilinvesteringer som gjerne kommer når noen er redd for ikke å rekke å bli med på karusellen. Vel, den gjennomsnittlige kineser lever fortsatt på 6 600 $/år, på nivå med Turkmenistan og Namibia. Da skjuler det seg enorme forskjeller på en velstående forretningsmann i Shanghai og en fattig bonde på landsbygden, men ikke spesielt mer her enn i andre utviklingsland. Dessuten kan man gjøre relativt enkle politiske grep for å åpne økonomien, begge disse argumenterer sterkt for at Kina fortsatt kan vokse raskt og lenge. Mange feilinvesteringer er det nok, men i det minste investerer man mye i motsetning til mange andre fattige land. Det skal bli spennende å følge med byen og landet videre.

0 kommentarer til “Shanghai – tre år etter”


  • Ingen kommentarer

Skriv en kommentar