Petroleumspengebruken i Norge

I Norge så er vi i den heldige situasjonen at vi har tjent store penger på våre olje- og gassreserver. Olje og gass gir større inntekter enn det ressursinnsatsen skulle tilsi. Oljen har en verdi allerede når den ligger nede i bakken, og vi klarer derfor å selge det til en høyere pris enn det koster å pumpe den opp. Dette, sammen med at vi utvinner reservene i et forrykende tempo, medfører at vi ikke bør bruke alle pengene vi har til rådighet med en gang.

9904_12_15-oil-refinery-teesmouth_web1.jpg

I dag har vi en regel for hvor mye av petroleumspengene vi kan bruke, som er ment å hjelpe oss med og fordele bruken av oljepengene mellom generasjonene. Til dette formålet så er handlingsregelen en god regel. Men hvorfor benytter vi oss av en pengebruksregel som innfasingsregel?

I 2008 skal vi altså fase inn den tenkte permanentinntekten (4%) av den delen av petroleumsformuen som en i løpet av det siste året tilfeldigvis har omgjort fra petroleum til penger. Vi ser her da bort fra de konjunkturhensyn en tar i budsjettet. Når vi bruker mer av petroleumspenger i økonomien, så medfører dette at vi må flytte resurser fra konkurranseutsatt sektor og over til skjermet sektor. Denne flyttingen av ressurser medfører omstillingskostnader som typisk er høyere jo raskere og jo mer ekstra penger en ønsker å benytte et år i forhold til hva en har benyttet tidligere og som økonomien har tilpasset seg til.

Det at vi tilfeldigvis har pumpet opp mye olje et år og fått en god pris for denne, betyr da ikke nødvendigvis at økonomien tåler at vi bruker ekstra mye mer penger neste år i forhold til hva vi har brukt tidligere. Vi trenger en regel for hvor mye ekstra oljepenger vi kan bruke (hvor mange oljepenger vi kan fase inn i økonomien hvert år), som tar hensyn til hva økonomien faktisk tåler og hva som er ønskelig ellers. Jeg skjønner godt at økonomer blir svar skyldig når de blir spurt om hvorfor vi bare kan bruke 4% av oljefondet, da svaret egentlig er et helt annet enn det som er den økonomiske teorien bak handlingsregelen.

Egentlig burde en ha en innfasingsregel som bygger på en avveining mellom den økte nytten en får ved å få bruke en større andel av petroleumsinntektene i økonomien, og kostnadene innfasingen medfører gjennom vansker ved omstilling mellom sektorene.

Et sentralt spørsmål i forhold til en slik modell vil likevel være tidselementet. Spesielt gjelder dette om vi antar at kostnadene ved innfasingen ikke er lineær, men har et innslag av eksponensialitet i seg. Om dette er tilfellet så vil vi få en fordel, ved å smøre innfasingen av petroleumsinntektene over en lengre tidsperiode, som overgår normal avkastning. En burde være i stand til å regne ut hvor mye av petroleumspengene en skulle fase inn hvert år og hvor lang tid innfasingen ville ta.

Det som kan trekke mot en kortere innfasingstid er utålmodighet hos politikerne, dette vil kunne tilsi at innfasingen skjer over en kortere periode enn det optimale ut fra modellen. Dette kan forklares ved at det er lettere å se fordelene ved den økte petroleumspengebruken enn kostnadene ved en rask innfasing. Politiske hensyn vil dermed kunne bidra til at vi vil fase inn større beløp hvert år en det som ellers er ønskelig, men innfasingstempoet vil jo i høy grad avhenge av hvilken verdi en setter på nytte mellom generasjonene og det er et politisk spørsmål.

Om en kun tar hensyn til denne enkle regelen og ikke tar hensyn til hvor i konjunktursykelen en bør fase inn petroleumsinntektene, så ville en ha fått en innfasingsregel med faste beløp. Ved dagens regel så må vi kunne anta en avtakende innfasing med avtakende petroleumsutvinning. Økningen i størrelsen på oljefondet krymper, og dermed også merbruken av oljepenger i forhold til året før.

Om vi tror at vi befinner oss nært petroleumsinntektstoppen, så vil vi etter dagens regel være nær innfasingstoppen. Dette vil bety antageligvis at innfasingen enten er for høy i dag eller kommer til å være for lav i fremtiden. Et argument mot dette vil være om en tror at kostnaden ved innfasingen ikke bare kommer an på hvor mye en faser inn i hver periode, men også kommer an på hvor store beløp som allerede er innfaset.

Om innfasingen i dag er for høy eller om den antatte innfasingen i fremtiden kommer til å bli for lav avhenger av hvilken innfasing økonomien faktisk tåler, og hvor rask innfasing vi dermed ønsker med hensyn på fordeling mellom generasjonene.

Antageligvis har vi vært veldig heldige med innfasingstoppen så langt. Gode konjunkturer gjør det enklere for politikerne å begrense hastigheten på innfasingen, samtidig som vi har hatt høy produktivitetsvekst og lav inflasjon. Selv om vi har hatt en stor overføring av ressurser til skjermet sektor så har produktivitetsveksten medført at vi ikke har hatt den samme nedgangen i ressurser som kan gå til konkurranseutsatt sektor. Kostnadene så langt kan dermed synes å ha vært lave i forhold til tempoet i innfasingen. Her kan det selvfølgelig være et spørsmål om det er noen bedrifter som har klart å holde på arbeidstakerne sine fordi konjunkturene er gode og økonomien bruker litt tid på å tilpasse tilbud til etterspørselen, slik at vi har med oss et etterslep både av lønnsøkninger, inflasjon og kapasitetsforflytting mellom sektorene. Vi forventer altså at vi skulle ha hatt en kapasitetsforflytting mellom sektorene – om vi likevel ikke har hatt denne så må vi kunne forvente at vi har et overheng.

Denne heldige situasjonen vil nok ikke vedvare og om petroleumsinntektene holder seg høye i et par år til grunnet stigende olje- og gasspriser, så vil vi nok snart se store kostnader ved dagens innfasingsregel. Beløpene regelen sier at vi skal fase inn blir rett og slett for store.

Selv om jeg tror at kostnadene ved dagens innfasingstempo over tid vil være høyere enn det de er i dagens situasjon, så kan det fortsatt være at dagens innfasingstempo er det korrekte, eller at det er for lavt. Kanskje vi i dag skulle ha en større industridød enn det vi faktisk har, slik at vi hadde muligheten til å bruke ressursene på en måte som ville ha gitt oss større nytte. Sannsynligheten er i alle fall stor for at vi hadde kommet bedre ut om vi faktisk viste hva vi drev med og ikke bare satser på flaksen.

Tags: , , , , ,

7 Responses to “Petroleumspengebruken i Norge”

  1. Are Oust sier:

    «Handlingsregelen er ingen regel på hvor mye gass man gir, men heller en indikator på hvor flinke vi er til å spare.»

    Harald Magnus Andreassen til Finansavisen mandag 21. april 2008

  2. […] også vår kommentar om Petroleumspengebruken i Norge som utdyper dette […]

  3. […] så liten at det hemmer produktivitetsutviklingen i landet som helhet. Vi bruker allerede i dag så mange oljepenger at arbeidsmarkedsdynamikken i Norge nok er presset til det […]

  4. […] fikk handlingsregelen i 2001 og pensjonsforliket i 2007, men handlingsregelen har aldri fungert som innfasingsregel og AFP ordningen ble for dyr. Finanskrisen har i Norge blitt benyttet som enda en unnskyldning for […]

  5. […] Fondet er i en innfasingsfase, vi bruker mindre oljepenger i dag enn hva 4 prosentregelen sier at vi kan gjøre på lang sikt. Handlingsregelen er en dårlig regel for norsk økonomi nå fordi aktiviteten i Nordsjøen og oljeprisen ikke er gode mål for hvor mye mer penger norsk økonomi makter å ta unna på en god måte. Det viktige burde vært temperaturen i norsk økonomi, hvor enkelt det var å finne og implementere gode prosjekter og at pengebruken ikke kommer i veien for nødvendige reformer. […]

Leave a Reply