Rentepolitikk på norsk

Under dagens hovedstyremøte lot Norges Bank renten være på 2 %. Samtidig advarer både visesentralbanksjef Jan F. Qvigstad og Finansminister Sigbjørn Johnsen husholdningene om at rentene skal opp. De gjentar igjen og igjen at renten er unormalt lav og at æraen med lave renter snart er over og at husholdningene må forberede seg på høyere renter ved å holde på lommeboka.

Men hele poenget med en ekspansiv pengepolitikk under et inflasjonsmål er å lure folk, om vi ikke lurer folk så vil ikke den ekspansive pengepolitikken kunne bidra til å få opp renta. Om en enten er redd for følgene av den ekspansive finanspolitikken eller ikke liker å lure folk da må en heller skifte pengepolitisk regime.

En kan si at det er tre grunner til at til å føre en politikk med lav rente i en lavkonjunktur:

Lave renteforskjeller mot andre valutaer kan gi en lavere valutakurs og bedre situasjonen for konkurranseutsatt sektor.

Lavere rente kan være en håndsrekning til de som ikke har en buffer mot dårligere tider. På sikt vil likevel bedrifter og privatpersoner begynne å tilpasse seg denne hjelpen og forvente at den kommer. Om alle tror at den vil komme så rentesvingningene kun føre til større risiko og planleggingskostnad. Dette vil nok fortsatt kunne ha positiv effekt da personers rasjonalitet er begrenset.

Det tredje momentet er at en ønsker å benytte pengepolitikken ekspansivt for å stimulere etterspørsel, enten for å få opp prisene eller for å holde produksjonen oppe.

Pengepolitikken kan virke ekspansivt på to måter:

Enten ved at en i hver eneste lavkonjunktur overrasker markedet ved å sette renten lavere enn husholdninger og bedrifter har forventet. Da må rentene bli lavere for hver eneste lavkonjunktur, vi trenger en negativ rentespiral. Denne politikken vil etter hvert stoppe seg selv ved at renten ikke kan settes lavere enn 0%.

Den andre metoden er å lure folk til å tro at de kan benytte mer penger fordi lave renter i dag ikke betyr at renten skal opp like mye, slik at vi ikke har Ricardiansk ekvivalens. Om vi har fast sikker jobb med fast lønn slik som veldig mange nordmenn har og vet at gjennomsnittlig utlånsrente fra bankene skal være på 6%, da vil det være rasjonelt og riktig av husholdningene å spare når renten er 3% for å benytte de oppsparte midlene når renten blir 9%. Om husholdningene er langsynte og planlegger fremover så er det kun tidseffekten av den lave renten som forbruket skal øke med. Gitt lave renter så er neppe tidseffekten spesielt stor. Uten at husholdninger og bedrifter blir lurt så vil ikke denne kanalen av pengepolitikken virke ekspansivt.

Lavere rente kan likevel holde inflasjonen oppe gjennom valutakurskanalen, både ved at importerte varer blir dyrere og høyere etterspørsel fra bedrifter i konkurranseutsatt sektor. Men om vi ikke vil at folk skal bli lurt og egentlig bare ønsker å benytte valutakurskanalen, ville det ikke da være bedre å ha et valutakursmål for pengepolitikken istedenfor et fleksibelt inflasjonsmål?

En kan lure noen ganger, hva de egentlig vil. Kanskje er den egentlige grunnen til at en ønsker et inflasjonsmål at en ønsker en trussel mot FrP sin ekspansive finanspolitikk.

2 kommentarer til “Rentepolitikk på norsk”


Skriv en kommentar