Oekonomi.no er et ikke-kommersielt, ikke-politisk nettsted for kommentarer og debatt om økonomi.
Aksepterer vi at utslippet av klimagasser er for stort og må reduseres, blir det neste spørsmålet:
“Hvor dårlig tid har vi?”
For å få til en vellykket reduksjon av klimagasser, er vi helt avhengig av å benytte de ressursene vi er villige til å benytte på klimagassreduksjon mest mulig effektivt. I en verden med fattigdom vil det alltid være mangel på ressurser.
Bergens Tidende har over en periode skrevet om parkering ved Haukeland Sykehus. Det er lett å ha sympati med folk som må ut med tusenlapper for å kunne besøke terminalt syke pasienter, men dette er et villspor for å diskutere hvilket prisnivå parkeringen bør ligge på – eller i alle fall ikke et argument for at prisene bør ned.
Under George W. Bush sin presidentperiode trakk vi nordmenn på smilebåndene over at amerikanerne kunne støtte opp om presidentens økonomiske politikk og skatteletter.
Vi kommenterte at amerikanerne var så oppsatt på den amerikanske drømmen at alle trodde at de kom til å komme blant de 1% rikeste og dermed dra nytte av Bush sin politikk.
I Norge er drømmen en stor, fin og dyr bolig. Alle tror at vi kommer til å oppnå denne drømmen og støtter et system hvor de største og fineste boligene får store skattesubsidier, mens det kun er et fåtall av oss som faktisk blir så rike at vi virkelig drar nytte av politikken.
Det er nyhetssommer. Da pleier nettavisene stort sett å skrive av hverandres saker, men av og til må de lage en sak for skams skyld. En enkel sak da er å ringe noen stortingspolitikere som gjerne vil ha navnet sitt i media i agurktiden og spørre dem om noe som ikke er en nyhet, for eksempel om de ønsker at staten skal eie litt eller alt av et selskap. Og så kan man følge opp med at noen politikere som mener noe annet får ordet.
At vi som skriver på oekonomi.no synes det er en dårlig idé at staten skal kjøpe selskaper uten å ha noen spesielt god grunn til det er dekket før. Og bare for å understreke, det å “sikre at virksomheten blir i Norge” er den mest effektive måten å lage nasjonale “champions” som på ingen måte kan konkurrere med noe som helst og suger penger fra statskassen eller kundene sine til man sanerer eller konkurranseutsetter.
Spørsmålet om hvor mye av overskuddet Statkraft skal få beholde og ønsket om at de skal få tilført ekstra kapital for å kunne satse i utlandet kommer stadig opp i den offentlige debatten. Det som slår meg er at Statkraft er gode til å drive med lobbing og at det er mange inkonsekvente mennesker i dette landet.
Hvorfor mener mennesker som eller uttaler seg negativt til offentlig eierskap at Statkraft skap få vokse seg større både i Norge og internasjonalt? Hvorfor er det bedre med et stort Statkraft enn at staten skal eie aksjer i SAS eller i Aker Solutions?
Atikkelen under sto på trykk i DN, 14. juni 2010.
Boligsparing for ungdom (BSU) er til ugunst for unge boligkjøpere hvis ordningen brukes av mange og øker boligsparingen mye, og den er usosial dersom kun få, ressurssterke benytter seg av ordningen, skriver doktorgradsstudent Are Oust.
BSU er et forsøk på å subsidiere unge boligkjøpere slik at de enklere skal få etablert seg som boligeiere. Når en innfører en subsidie, vil det alltid være en fordeling av denne subsidien mellom kjøper og selger. Hvordan ordningen er utformet, pluss egenskapene ved godet, vil avgjøre hvor mye av subsidien hver av partene får.
FrP sin finanspolitiske talsmann Ulf Leirstein mener Regjeringen gjennom revidert budsjett gir inntrykk av at de mener Norge er et fattig land.
men…
“Det er bedre å tro at en er litt fattigere enn hva en er og våkne opp med litt penger til overs, enn å tro at en er rik og våkne opp som Hellas.”
Hellas burde ha lært oss at det er farlig å tro at en er rikere enn det en egentlig er og bruke mer penger enn en egentlig har. Selv om Oljefondet kan virke uhorvelig stort, så skal det deles på svært mange mennesker. Den norske stat har store forpliktelser i fremtiden, så det er vel minst like sannsynlig at Regjeringen bruker for mye penger som at den bruker for lite.
I sin kommentar ”Regel for velstandsvekst”, DN 22.april, skriver Espen Henriksen at det finnes to hovedargumenter for Handlingsregelen:
1. Nivåargumentet
Om vi bruker mer enn realavkastningen vil fondet bli brukt opp, slik at fremtidige generasjoner ikke får nytte av den pengegaven oljen er.
2. Vekstargumentet
For aggressiv bruk av oljepenger vil skade vekstraten i økonomien, ved at nødvendige reformer og prioriteringer ikke vil bli gjennomført.
Av argumentene for Handlingsregelen er Vekstargumentet klart viktigst, da velferdsbetydningen av lavere økonomisk vekst langt vil overgå betydningen av fremtidig bruk av realavkastingen.
En tidligere verson av denne teksten har vært lagt ut tidligere, men legger den ut igjen i forbindelse med at den er Gjestekommentar i Dagens Næringsliv 9. april 2010.
To av kjempene i økonomi-Norge, Sentralbanksjef Svein Gjedrem og Finanstilsynes Bjørn Skogstad Aamo har begge vært ute med pekefingeren og advart mot en boligboble. De advarer ut i fra risikoen for sine fagområder, men resten av oss bør ikke sette likhetstegn mellom økende boligpriser og en boligboble. Vi må tenke på alternativet, som er både mer sannsynlig og så mye verre, nemlig at vi likevel ikke har en boligboble.
Årets budsjettprosess har startet, og vi ser tydelige tegn på at flere av politikerne i regjeringspartiene sliter med å få gjennomslag for alle sine ønsker til pengebruk. Etter flere år hvor det har vært rikelig med midler tvinger handlingsregelen nå regjeringspartiene til å prioritere. Sikkert ubehagelig for politikerne, men helt nødvendig.
Selv om Norge har over 2600 mrd på bok gjennom Statens pensjonsfond – Utland, er det ikke bare å pøse på med penger. Vi kan bare bruke pengene en gang. De pengene vi har plassert i utlandet kan vi bruke til å importere varer og tjenester uten at vi samtidig må bruke arbeidskraftressurser i Norge til å produsere varer og tjenester for eksport. Vi får et antall ledige hender som ellers ikke ville ha fått, men vi får disse hendene bare en gang. Kravene til hvordan vi skal benytte disse hendene må være like streng som det de er for resten av hendene i samfunnet.
Klimagasser øker temperaturen på jorden, og er i utgangspunktet nødvendig får å gjør den beboelig. Dersom mengden klimagasser øker vesentlig fra naturlig (før-industrielt) nivå, vil det imidlertid kunne få svært alvorlige konsekvenser som jeg ikke vil gå nærmere inn på her. Hvordan er sammenhengen mellom menneskelige utslipp og global temperaturøkning? For å forstå dette er det viktig å ha klart for seg at utslippene i et gitt år har neglisjerbar effekt på global temperatur. Det er den akkumulerte mengden klimagasser i atmosfæren som er fienden. Ulike klimagasser har ulik oppvarmingseffekt og ulik halveringstid i atmosfæren. En liste over ulike klimagasser og deres oppvarmingspotensiale finnes på klimakonvensjonens hjemmeside.
Fortsett å lese ‘Klimareguleringer – forbrytelse og straff eller nyttemaksimering?’
“Bevepnet med det de omtaler som sin “keynesianske barnelærdom” har gamle økonomer gitt regjeringen ammunisjon til å hevde at det viktigste i en nedgangskonjunktur er den overordnede ressursbruken og hvilken “multiplikator” utgiftene har……, mens nytten og avkastningen av hvert enkelt offentlige prosjekt har vært av underordnet betydning.”
Espen Henriksen, Dagens Næringsliv 20. november, gjesteprofessor ved Universiy of California, Santa Barbara
Lenke til kommentaren.
På pressekonferansen i forbindelse med rentemøtet sist onsdag kom Gjedrem med en advarsel om at Norge kunne oppleve tilstander som minner om hollandsk syke hvis ikke staten bremser bruken av oljekroner. I etterkant har fenomenet blitt heftig debattert, og her kommer også vårt bidrag.
Hollandsk syke er et økonomisk fenomen hvor et land får en pengegave i en kortere tidsperiode, gjerne i form av ekstraordinære inntekter fra en naturressurs, og hvor bruken av disse ekstrapengene medfører at en får en næringsstruktur som ikke er gir den beste velferdsutviklingen på lang sikt. Dette kan skje ved at en bygger opp en for stor skjermet sektor eller at en beskytter konkurranseutsatt sektor slik at næringsstrukturen her tilpasser seg på en måte som gjør at denne konkurranseutsatte sektor i fremtiden ikke kan klare å betale for ønsket import.
At det offentlige har tilgang på mye penger kan føre til manglende prioriteringer, det kan være at en bruker penger på offentlige tjenester en egentlig ikke trenger, subsidierer næringer en ikke trenger eller setter skattene for lave. Spørsmålet blir todelt: Hvor mye oljepenger kan vi bruke? Fører vi en politikk som sikrer oss riktig næringsstruktur?
En rekke kommentatorer har den siste tiden vært ute og trukket frem en rekke kortsiktige makroøkonomiske forhold som tilsier at vi ikke har en boligboble. Men det finnes verre ting for økonomien enn en boligboble, en av disse er at vi i dag ikke har en boligboble. Når rentene nå igjen kommer til å begynne å stige vil vi kunne se en realprisnedgang, men et boligprisfall som tilsier at vi har hatt en boligprisboble synes lite sannsynlig. Dette burde bekymre oss.
Leting etter årsaker og syndebukker er en populær aktivitet rett etter kriser som finanskrisen. En ønsker seg enkle forklaringer og syndebukker utenfor seg selv. I løpet av de siste par månedene har jeg vært deltaker i diskusjoner om for høye boligpriser, overforbruk av verdens ressurser, problemer med pengepolitikken, fattigdom i Norge og i verden og selvfølgelig finanskrisen. Det som har gått igjen i mange av disse diskusjonene er at menn i mørke dresser igjen og igjen blir dratt frem som syndebukker.
Dette er kanskje ikke overraskende, men det er til hinder for å komme frem til løsninger og endringer som enten bedrer situasjonen eller gjør oss mindre utsatt for kriser i fremtiden. Heller enn å peke på grådigheten til et fåtall finansfolk og ledere i store bedrifter, må vi se på oss selv og politikken til de politikerne vi har valgt oss. Vi må ikke være redd for å lete i oss selv for å finne årsaker til problemene våre og hva som må gjøres for å løse disse.
Mye har blitt sagt i det siste om økonomenes hegemoni, langt i fra alt er helt rettferdig. Slik jeg ser det beskrev the Economist saken ganske greit i nummeret den 18. juli, i en leder og to artikler om henholdsvis makroøkonomi og finansiell økonomi.
La oss se bort i fra de som kommer med den krasseste kritikken og mener løsningen er at vi slutter å tro på komparative fortrinn, gir opp det meste av handel mellom land og i det hele tatt går tilbake til det fantastiske lykkelandet menneskeheten levde i før vi begynte med slikt. The Economist deler som sagt temaet opp i makro/finans og dette har mye for seg. Fortsett å lese ‘Samfunnsøkonomiens tilstand’
De frivillige organisasjonene i Norge har lenge ønsket å få igjen mva delen av kostnadene sine. I det siste har også flere politikere deriblant både KrFs nestleder Dagrun Eriksen og Høyres nestleder Jan Tore Sanner, og nå sist e24 kommentator Elin Ørjaseter. Dette i forbindelse med at Stortinget ved hjelp av stemmene til AP, SV og SP stemte for en opprettholdelse av dagens ordning, torsdag før påske. Fortsett å lese ‘Skatt på dugnad?’
I statsbudsjettet har regjeringen foreslått å endre en rekke forhold i formues- og arvebeskatningen. I hovedtrekk går endringene ut på at personer med lave formuer og lave arvebeløp får skatteletter, mens personer med store formuer i andre formuesobjekter enn rene penger vil merke økninger i skattene.
“Politicians are the same all over. They promise to build a bridge even where there is no river.”
Nikita Khrushchev (1894 – 1971)
Det blir nå debattert om såkalte snille gaver, her i forbindelse med flere bedrifter har begynt å donere til veldedige organisasjoner i stedet for å gi tradisjonelle julegaver, skal få skattefradrag.
Siste kommentarer