Oekonomi.no er et ikke-kommersielt, ikke-politisk nettsted for kommentarer og debatt om økonomi.
Vi har kommet så langt inn i krisen i verdensøkonomien at det begynner å bli lettere å se årsakene bak den og hvorfor den ble så sterk. Ikke overraskende kommer den fra arbeidsmarkedet, fra konkurranse fra nye markeder og feil i måten denne konkurransen ble møtt på av myndighetene.
I starten var det mange som pekte på finansmarkedene, men det er kun arbeidsmarkedet som evner å lage så store tap og dermed en så stor krise som den vi har hatt.
Tidligere har vi skrevet innlegget …certainly for Trondheim, der vi dro frem et sitat fra boken “Animal Spirits: How Human Psychology Drives the Economy, and Why It Matters for Global Capitalism” av George A. Akerlof Nobel-vinner 2001 og Robert J. Shiller.
Her kommenterte de at når boligprisene i Trondheim av alle byer hadde nådd, 1 million dollar så måtte det være noe spesielt på gang i boligmarkedet verden over.
I dagens Adresseavisen skriver de om boliger i Trondheim som nå omsettes for rundt 10 millioner norske kroner (dollarkurs), altså langt over hva Akerlof fikk høre om i et bryllup for noen år siden.
Felles pengepolitikk og fravær av felles finanspolitikk kan bidra til at europeiske land ikke vil kopiere Japans tapte tiår.
“Makroøkonomi dreier seg om så uendelig mye mer enn størrelsen på offentlig utgifter, hvilken multiplikator utgiftene har, korte nominelle renter og faren for likviditetsfeller.”
“Moderne, såkalt “mikrofundert” makroøkonomi dreier seg om nøkternt og enkelt å skape forutsigbare rammebetingelser som korrigerer for markedssvikter, asymmetrisk informasjon, begrenset individuell rasjonalitet, med mye mer, og med det legge forholdene til rette for produktivitet og velstandsvekst.”
Et av de viktigste spørsmålene innen makroøkonomifaget er hvor stor arbeidsmarkedsdynamikk en tror at det er i en økonomi. Om en tror at denne dynamikken er stor eller liten vil ha stor betydning for de politikkrådene en gir. Grunnen til dette er at arbeidsmarkedet er så viktig for verdiskapningen i samfunnet. Den økonomiske politikken er vellykket om en klarer å ha full sysselsetning, og at arbeidsstyrken hele tiden beveger seg mot mer produktive arbeidsplasser. Jo raskere en får arbeidsstyrken til å bevege seg mot mer produktive arbeidsplasser jo raskere vil den økonomiske veksten i samfunnet være, litt enkelt sagt.
Aftenposten hadde på fredag tittelen “Hver tredje student ombestemmer seg” som hovedoppslag i papirutgaven og følger opp i dag. Problemstillingen er helt reell, men jeg har en korreksjon som mange har glemt. Kjetil Storesletten (UiO) er en av de som kommer med påstanden at det er “gratis å studere”, men dette er først og fremst et informasjonsproblem og ikke et insentivproblem.
Aksepterer vi at utslippet av klimagasser er for stort og må reduseres, blir det neste spørsmålet:
“Hvor dårlig tid har vi?”
For å få til en vellykket reduksjon av klimagasser, er vi helt avhengig av å benytte de ressursene vi er villige til å benytte på klimagassreduksjon mest mulig effektivt. I en verden med fattigdom vil det alltid være mangel på ressurser.
Vi har fått nytt utseende på Oekonomi.no, nå er det K2-temaet som gjelder. Det blir noen små endringer på utseendet fremover, men ingenting revolusjonerende.
Bergens Tidende har over en periode skrevet om parkering ved Haukeland Sykehus. Det er lett å ha sympati med folk som må ut med tusenlapper for å kunne besøke terminalt syke pasienter, men dette er et villspor for å diskutere hvilket prisnivå parkeringen bør ligge på – eller i alle fall ikke et argument for at prisene bør ned.
Under George W. Bush sin presidentperiode trakk vi nordmenn på smilebåndene over at amerikanerne kunne støtte opp om presidentens økonomiske politikk og skatteletter.
Vi kommenterte at amerikanerne var så oppsatt på den amerikanske drømmen at alle trodde at de kom til å komme blant de 1% rikeste og dermed dra nytte av Bush sin politikk.
I Norge er drømmen en stor, fin og dyr bolig. Alle tror at vi kommer til å oppnå denne drømmen og støtter et system hvor de største og fineste boligene får store skattesubsidier, mens det kun er et fåtall av oss som faktisk blir så rike at vi virkelig drar nytte av politikken.
Det er nyhetssommer. Da pleier nettavisene stort sett å skrive av hverandres saker, men av og til må de lage en sak for skams skyld. En enkel sak da er å ringe noen stortingspolitikere som gjerne vil ha navnet sitt i media i agurktiden og spørre dem om noe som ikke er en nyhet, for eksempel om de ønsker at staten skal eie litt eller alt av et selskap. Og så kan man følge opp med at noen politikere som mener noe annet får ordet.
At vi som skriver på oekonomi.no synes det er en dårlig idé at staten skal kjøpe selskaper uten å ha noen spesielt god grunn til det er dekket før. Og bare for å understreke, det å “sikre at virksomheten blir i Norge” er den mest effektive måten å lage nasjonale “champions” som på ingen måte kan konkurrere med noe som helst og suger penger fra statskassen eller kundene sine til man sanerer eller konkurranseutsetter.
Spørsmålet om hvor mye av overskuddet Statkraft skal få beholde og ønsket om at de skal få tilført ekstra kapital for å kunne satse i utlandet kommer stadig opp i den offentlige debatten. Det som slår meg er at Statkraft er gode til å drive med lobbing og at det er mange inkonsekvente mennesker i dette landet.
Hvorfor mener mennesker som eller uttaler seg negativt til offentlig eierskap at Statkraft skap få vokse seg større både i Norge og internasjonalt? Hvorfor er det bedre med et stort Statkraft enn at staten skal eie aksjer i SAS eller i Aker Solutions?
Economists don’t answer to questions others make because they know what the answer is. They answer because they are asked.
I dagens Dagens Næringsliv (29.juni) prøver en rekke eksperter å spå om utviklingen i boligprisene fremover. Dette er en ytterst vanskelig øvelse, spesielt i perioder uten en klar trend. Vi har dårlige modeller for å forklare hva som påvirker boligprisene på kort sikt, og det vil alltid komme nye sjokk som vil føre til at resultatet vil avvike fra de forutsetningene en brukte når en gjorde analysen.
Når ekspertene i DN uttaler seg diskuterer de gjerne prisene i år til år gjennomsnitt. En sammenligner gjennomsnittprisene i 2009 med gjennomsnittet i 2010 og så videre. Grunnen til at det blir gjort på denne måten er at en ønsker å kvitte seg med de svakhetene de månedlige tallene representerer gjennom sesongvariasjoner og statistiske måleproblemer. Ulempen er at en reduserer forståelsen for vanlige lesere. Det forklarer også hvorfor ekspertene synes å være veldig enige om prisene i 2010, men uenige om prisutviklingen i 2011. Ettersom halve 2010 allerede er ferdig, må prisene endre seg veldig mye i slutten av året for at det skal gjøre store utslag i gjennomsnittet for 2010. Usikkerheten blir dermed mye større når det kommer til 2011.
Atikkelen under sto på trykk i DN, 14. juni 2010.
Boligsparing for ungdom (BSU) er til ugunst for unge boligkjøpere hvis ordningen brukes av mange og øker boligsparingen mye, og den er usosial dersom kun få, ressurssterke benytter seg av ordningen, skriver doktorgradsstudent Are Oust.
BSU er et forsøk på å subsidiere unge boligkjøpere slik at de enklere skal få etablert seg som boligeiere. Når en innfører en subsidie, vil det alltid være en fordeling av denne subsidien mellom kjøper og selger. Hvordan ordningen er utformet, pluss egenskapene ved godet, vil avgjøre hvor mye av subsidien hver av partene får.
Sverre Juul-Hansen og Henrik Aarstad hadde en gjestekronikk i DN 21. mai, og de har vært så snille at de har latt oss legge ut deres kronikk her. De er sisteårs studenter ved Industriell Økonomi og Teknologiledelse ved NTNU
Høyres skattepolitiske talsmann Gunnar Gundersen uttaler til DN.no den 3. mars at høyere egenkapitalskrav for boligkjøpere må følges opp av en utvidelse av BSU-ordningen. Vi vil gjerne tilbakevise Gundersens påstand om at BSU-ordningen er et treffsikkert virkemiddel. I stedet finner vi at ordningen bidrar til å øke de sosiale forskjellene blant unge.
Boligsparing for ungdom (BSU) er en ordning som gir ungdom under 34 år skattefradrag for sparing til bolig. I dag gis det 20% skattefradrag for årlige beløp inntil kr 20 000, mot at midlene en gang i fremtiden benyttes til finansiering av første bolig. Inntil dette er pengene låst på konto hos banken til en relativt hyggelig rente. Ordningen bejubles av såvel banker som myndigheter, og har ikke uventet oppnådd stor popularitet.
FrP sin finanspolitiske talsmann Ulf Leirstein mener Regjeringen gjennom revidert budsjett gir inntrykk av at de mener Norge er et fattig land.
men…
“Det er bedre å tro at en er litt fattigere enn hva en er og våkne opp med litt penger til overs, enn å tro at en er rik og våkne opp som Hellas.”
Hellas burde ha lært oss at det er farlig å tro at en er rikere enn det en egentlig er og bruke mer penger enn en egentlig har. Selv om Oljefondet kan virke uhorvelig stort, så skal det deles på svært mange mennesker. Den norske stat har store forpliktelser i fremtiden, så det er vel minst like sannsynlig at Regjeringen bruker for mye penger som at den bruker for lite.
“THERE ARE IDIOTS. Look around”
slik startet Lawrence Summers, en av Obama økonomiske rådgivere en av sine artikler hvor han argument for at vi som økonomer må være forsiktige med å ta forutsetningen om full rasjonalitet.
Journalistens favorittbilde på markedet har de siste dagene vært blodjagende ulver. Markedet blir fremstilt som jaktende udyr som går til angrep på det svakeste byttet i flokken, et bytte som denne gangen tilfeldigvis var Hellas.
Markedet er ikke blodjagende ulver, de er ei gammel bestemor som har satt alle sparepengene sine i banken, for så å finne ut at de kanskje hadde vært like trygge i madrassen. Litt for lettskremt kanskje, men det er slik gamle damer noen ganger kan være når det kommer til sparepengene sine.
Lars Ivar Nysterud har gjennom sin masteravhandling tatt for seg spørsmålet om kommunal eiendomsskatt og taksering. Lars Ivar fant at i Kragerø har fritidsboliger blitt taksert til en lavere verdi i forhold til markedsverdi enn hva normale boliger har blitt. Denne tendensen skyldes nok at fritidsboligene som har blitt omsatt i perioden generelt har vært dyrere enn normale boliger. Både for heltidsboliger og fritidsboliger fant han en klar tendens til en degressiv taksering, og skattegrunnlag, i forhold til virkelig verdi. Jo dyrere eiendom en har, jo bedre har en kommet ut i forhold til hvor mye eiendomsskatt en har måttet betale i forhold til verdien på boligen.
Lars Ivar påpeker i sin oppgave at dette kan svekke legitimiteten til den kommunale eiendomsskatten, da det bryter med en rettferdighetstankegang. Han uttrykker videre et ønske om å få på plass et bedre nasjonalt takseringssystem for eiendom, og påpeker at vårt naboland Sverige har et langt bedre system.
Mens en i Sverige har klart å ha et sterkt faglig innslag som har sikret stor grad av rettferdighet i skattesystemet, har dette i Norge druknet i en konflikt om skattenivå. Dermed har vi fått et langt mindre rettferdig system for eiendomsskatt enn det vi kunne hatt.
I sin kommentar ”Regel for velstandsvekst”, DN 22.april, skriver Espen Henriksen at det finnes to hovedargumenter for Handlingsregelen:
1. Nivåargumentet
Om vi bruker mer enn realavkastningen vil fondet bli brukt opp, slik at fremtidige generasjoner ikke får nytte av den pengegaven oljen er.
2. Vekstargumentet
For aggressiv bruk av oljepenger vil skade vekstraten i økonomien, ved at nødvendige reformer og prioriteringer ikke vil bli gjennomført.
Av argumentene for Handlingsregelen er Vekstargumentet klart viktigst, da velferdsbetydningen av lavere økonomisk vekst langt vil overgå betydningen av fremtidig bruk av realavkastingen.
I en kort kommentar i DN 20.april skriver talskvinne for Miljøpartiet De grønne, Hanna E. Marcussen:
”Den økonomiske veksttvangen står i veien for å utvikle et samfunn som også er bærekraftig – økonomisk, økologisk og sosialt.”
Jeg mener at denne typen uttalelser om at ønsker å fjerne den økonomiske veksten på grunn av miljøet bunner i mangel på kunnskap. En kan hevde at en må endre dagens resursbruk fordi den ikke er bærekraftig og at kostnaden ved denne feilaktige ressursbruken overgår den kortsiktige nytten, men en kan ikke si at en ikke ønsker økonomisk vekst som sådan.
Personer som kommer med den typen uttalelser kan umulig ha forstått hva fattigdom er, og de kan heller ikke ha forstått hva økonomisk vekst er.
Store tall er ikke alltid like enkele å få fatt på og forstå. En av disse størrelsene som vi omtaler i dagligtalen er oljefondet.
Norges Bank sine balansetall fra mars 2010, viser at fondet har økt til fantatiske 2762,3 milliarder norske kroner.
Ei norsk krone er i følge Norges Bank 0,17 cm tykk. Noe som gjør at det går 588235,294 kronestykker på en kilometer. Om vi legger disse kronestykkene etter hverandre på høykant, så vil vi altså nå 4.695.910 kilometer. Dette er fortsatt en størrelse som det er helt umulig å se for seg, så la oss dele tallet på en ny størrelse.
Jordas omkrets ved ekvator er på 40075 kilometer, kronestykkene våre vil da nå 117,17 ganger rundt jorda.
Lenke for deg som lurer på hvordan en trillion dollar ser ut.
En tidligere verson av denne teksten har vært lagt ut tidligere, men legger den ut igjen i forbindelse med at den er Gjestekommentar i Dagens Næringsliv 9. april 2010.
To av kjempene i økonomi-Norge, Sentralbanksjef Svein Gjedrem og Finanstilsynes Bjørn Skogstad Aamo har begge vært ute med pekefingeren og advart mot en boligboble. De advarer ut i fra risikoen for sine fagområder, men resten av oss bør ikke sette likhetstegn mellom økende boligpriser og en boligboble. Vi må tenke på alternativet, som er både mer sannsynlig og så mye verre, nemlig at vi likevel ikke har en boligboble.
I begin with the assumption that economists have their uses. I know many of you will disagree with this, but as economists themselves say, ‘we can relax the assumption later’.
“Capitalism is the astounding belief that the most wickedest of men will do the most wickedest of things for the greatest good of everyone.”
John Maynard Keynes
Dn.no skriver: ”Selv om sentralbanksjef Svein Gjedrem inviterer til kjøpefest, holder nordmenn hardt på lommeboken.” Grunnen til dette utsagnet er tall fra SSB som viser at forbruket falt også i februar.
Norges Bank har et problem, de ønsker å stimulere økonomien ved hjelp av renten samtidig som de ønsker å holde renteforventningene oppe slik at lånebelastningen ikke blir for stor. Derfor holder Norges Bank renten lav, samtidig som visesentralbanksjef Jan F. Qvigstad uttaler at renten kan komme opp i 9%
Årets budsjettprosess har startet, og vi ser tydelige tegn på at flere av politikerne i regjeringspartiene sliter med å få gjennomslag for alle sine ønsker til pengebruk. Etter flere år hvor det har vært rikelig med midler tvinger handlingsregelen nå regjeringspartiene til å prioritere. Sikkert ubehagelig for politikerne, men helt nødvendig.
Selv om Norge har over 2600 mrd på bok gjennom Statens pensjonsfond – Utland, er det ikke bare å pøse på med penger. Vi kan bare bruke pengene en gang. De pengene vi har plassert i utlandet kan vi bruke til å importere varer og tjenester uten at vi samtidig må bruke arbeidskraftressurser i Norge til å produsere varer og tjenester for eksport. Vi får et antall ledige hender som ellers ikke ville ha fått, men vi får disse hendene bare en gang. Kravene til hvordan vi skal benytte disse hendene må være like streng som det de er for resten av hendene i samfunnet.
Vi har ikke bare en strømkrise i Norge, vi har også en boligkrise, i januar steg boligprisene med 3,4 prosent og prisstigningen ser ut til å fortsette også i februar. Likevel er politikerne langt mer opptatt av stigningen i strømprisene, og er villige til å bruke flere titals milliarder for og bøte på problemet, selv om strømprisene er av langt lavere betydning.
Vi kan for eksempel ta en titt på de nye isolasjonskravene for nye boliger. Alle endringer i nye boliger som det ikke er 100% betalingsvillighet for vil heve prisen ikke bare på nye boliger, men også på brukte. Vi vet ikke hvor høy betalingsvilligheten er for disse tiltakene, men den ser ikke ut til å være så veldig stor. 100% er den ikke, da ville det ikke være nødvendig med et lovpålegg. Vi snakker om en betydelig redistribuering av formue, samtidig med et betydelig samfunnsøkonomisk tap, men hvorfor?
“Det er ikke annet enn merkelig at en prøver å redusere strømforbruket gjennom høyere boligpriser, hvorfor ikke heve strømprisene istedet? Bolig er tross alt så mye mer enn en kilde til energiforbruk.”
Økonomi, nå også i form av tegneserier:
http://www.standupeconomist.com/blog/books/cartoon-introduction-to-economics/
Det ser bra ut ut i fra dette utdraget:
http://www.standupeconomist.com/blog/books/cartoon-introduction-to-economics/#excerpts
“Vi kan ikke som på 1970-tallet la renten være lav over lang tid i et forsøk på å oppnå varig høyere produksjon. Da får vi store svigninger og høy inflasjon.”
Svein Gjedrem kommer med en advarsel i sin årstale om ikke å gjenta feilen fra 1970-tallet om å tro at pengepolitikken kan tillegges mål utover å holde inflasjonen lav og stabil.
Siste kommentarer